«Som en hyrde skal han vokte sin hjord. I sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem. De får som har lam, skal han lede.» Jes 40:11
For en trøst disse ordene gir, når vi vet med oss selv at vårt hjerte er mørkt, falskt og ustadig. Når vi kjenner djevelens onde hensikter og er redd for hans list og utholdenhet. Når en frykter for å bli ledet vill av alle de forskjellige lærdomsvær som farer over oss. Når en selv er redd for å fare vill og gå fortapt, for en trøst det da er når Herren selv sier at han vil være vår hyrde!
Det er en trøst for en fattig synder som kjenner sin egen avmakt, at Kristus regner oss syndere bare som «får». Vi betyr ikke mer, vi er bare «får» som han er den gode hyrde for. Og han gir heller sitt eget liv, enn han ser på at fårene går fortapt.
Vi ser hvor mye det er som kan føre fårene vill. Hvilken trøst det da er at han som «har all makt i himmelen og på jorden», han er fårenes hyrde.
Av alle dyrene er fårene de mest utsatte, vergeløse og enfoldige. De kan ikke forsvare seg mot noen ulv. Dessuten er de kjent for en slik dumhet at det er blitt et ordspråk.
Fårene kan ikke forsvare seg selv og ta seg i vare for ulven. Nei, det er hyrden som skal sørge for dem. Han tar ikke engang hensyn til om fårene fortjener det eller ikke. Det er hyrdens
kall å gjøre dette.