En gutt var med i en misjonsforening. Han hadde stor interesse av å samle inn penger til misjonen, men ellers tok han det ikke så nøye med hvordan han levde. Hjemme var han tverr og gretten. Han var heller ikke så redd for å si en usannhet, ja kunne til og med misbruke Guds navn.
Lederen av misjonsforeningen ble veldig bedrøvet da han fikk høre dette, og besluttet seg for å snakke med gutten. Da han traff ham neste gang, sa han til ham:
«Vet du hvor det ble av Noahs tømmermenn, de som bygde arken?» Gutten ble forbauset over et sånt spørsmål og kunne ikke svare. «Du vet», fortsatte lederen, «bare de som gikk inn i arken, ble reddet. De som bygde arken, ble ikke med inn, men omkom i den store vannflommen.
– Du forstår nok hva jeg vil ha sagt deg: Vi må først og fremst selv være sanne kristne. Vi blir ikke frelst ved å arbeide for andres frelse».
Fra boken «300 fortellinger», Indremisjonsforlaget, 1946