Fil 2:5-11
Vi lever i en tid hvor det store mål er velstand, helse og lykke. Det er om å gjøre å få en livsreise fylt av soldager og glede, slippe unna tunge tak og vanskeligheter, sorg og smerte, lidelse og byrder.
Selv blant kristne er det mange som tenker at Jesu oppgave er å gi oss velstand og helse, glede og gode dager, så vi kan ha det godt og være fri for plager og lidelse. Har en kristen det ondt, blir han plaget av sykdom eller andre lidelser, er det som om det er noe galt. Slik ser vi også Jobs venner tenker. Forskjellen på verden og de kristne blir at mens verden søker velstand, fred og lykke på egen hånd, søker de kristne det ved hjelp av Jesus, gjennom Gud. Men målet er det samme, det gode og lykkelige liv i fred og velstand.
Gud vil gi oss liv og overflod, fri oss fra sykdom og lidelse, hjelpe oss i all vår nød. Så den som kommer til ham får det godt. Tenker og taler vi ikke ofte slik? Akkurat som Jobs venner.
Jesus kom for å lide
Om Guds Sønn kan det sies at han hadde det uendelig godt. Han er «den alene Salige», står det i 1Tim 6:15. Det vil si at det er ingenting han må, ingen nød eller plage som uroer ham, han lever i den høyeste lykke og harmoni. Det barnet som ble født i Betlehem var Gud, han var himmelens Herre og Guds Sønn. Han var alle tings skaper og Herre, han var Gud. Og det er Guds rett å herske, byde, kreve og la seg tjene. Men alt dette ga Jesus avkall på. Han kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.
Slik er Jesus. Hvordan skulle vi vente at Jesus møtte oss, vi som er skapt til ham og for ham? Han hadde rett til å kreve oss til regnskap, til å kreve vår lydighet og straffe oss for vår ulydighet og trass, vår synd og utroskap. Men han lot det være, han ga avkall på det. Og så tok han en tjeners skikkelse på seg, i det han kom i menneskers lignelse.
Han som var himmelens Herre og Guds Sønn kom som et fattig og forkomment menneske, vel kjent med sykdom, uten en skikkelse som vi kunne ha behag i, plaget, slått av Gud og gjort elendig. Han søkte ikke velstand, han søkte ikke lykke i vår forstand, han søkte ikke å bli fri smerter og byrder, plager og lidelse. Nei, han fornedret seg selv og ble lydig til døden – ja døden på korset. Jesus kom for å lide, kom for å bære vår synd, ta på seg våre sykdommer og plager, han kom for å la seg martre og knuse, fordi han elsket oss og ville tjene og frelse oss.
Slik er han mot vår ulydighet og synd, mot vår utroskap og fiendskap. Mens vi ennå var fiender, døde han for oss ugudelige. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men han bar våre synder på sitt legeme opp på treet og legte oss ved sine sår. Slik en frelser er det vi har, slik en Herre og Gud.
Kalt til å følge i hans fotspor
Og til et slikt liv er vi kalt, vi som hører Jesus til. Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skal følge i hans fotspor. Vi er ikke kalt til et liv i velstand, fri for smerte og plager, fri for hardt arbeid og nattevåk, sykdom og lidelse, fri for menneskers hat og mistro, uvilje og forfølgelse osv. Nei, det er tvert imot et slikt liv vi er kalt til. Det hører med til det å følge Jesus, å dele hans kår. Og det er ikke bare noe som dessverre følger med, noe vi helst skulle vært foruten, en beklagelig ledsagende følge, men det er selve meningen. Det er det vi skal være beredt til, ta på oss og bære.
Når mannen er kalt til å elske sin hustru slik Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, betyr det nettopp at slik Kristus i stedet for å kreve, klage og dømme oss for våre synder, bar våre synder, led under våre synder og lot seg selv straffe for dem. Slik skal mannen i stedet for å klage og kreve av sin hustru, bære over, trøste og oppmuntre, og selv lide og bære sin hustrus synd og svikt, tilgi og elske. Det er Kristi sinn. Det er det vi er kalt til å ha og vise mot våre medvandrere og motstandere. Og det sinnet er et sinn som bærer, som tåler, og fornedrer seg selv i tjeneste og lidelse for andre.
Å bli en kristen er altså ikke først og fremst å bli fri lidelse og smerte, men like mye å gå inn i lidelse og smerte, ikke bare å bli fri byrder, men også å ta byrder på seg. Mens Jesus lettet og tok bort andres byrder, kunne han ikke selv legge av den byrde han bar, før han hadde båret den opp på korstreet og segnet under den. Mens Jesus helbredet andre for sykdom og lidelse, kunne han ikke fri seg fra selv å være vel kjent med sykdom, og han kunne ikke fri seg fra den aller største lidelse. Vel, han kunne, men da ble han oss ikke til frelse, heller ikke vår stedfortreder og forsoner.
Mens Jesus mettet sultne og gjorde vann til vin, kunne han ikke selv stille sin sult i ørkenen når han ble fristet. Det var sant det han ble hånet for: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse!»
Den som skal fri andre fra noe, må selv gå inn og bære andres lidelse og dele kår med andre. Det var det Jesus gjorde. Han som hjalp andre, kunne ikke hjelpe seg selv, men måtte selv bære de kår som han fridde andre ut av.
Tjene for intet
Slik er det også med en sann Jesu Kristi etterfølger. Jesus taler til sine disipler om dette ved en anledning. De hadde fått oppleve store ting sammen med Jesus, store og mektige tegn og underfulle hendelser. Så ville de gjerne selv gjøre slike store ting, og det ser ut til at det ikke først og fremst var for å tjene andre og lindre nød at de ba om tro til å gjøre slikt. Det var nok mer et ønske om å leve litt stort på Herrens bekostning. Først sier Jesus at selv om troen ikke var større enn et sennepskorn, skulle de kunne si til et morbærtre: Rykk deg opp med rot og plant deg i havet! – Og det skulle adlyde dem. Å rykke et morbærtre opp av jorden og plante det i havet er ingen særlig tjenlig gjerning, og gagner ikke tilannet enn sensasjon. Det var nok derfor Jesus brukte det som eksempel, for å vise disiplene hva de var opptatt av, ikke å tjene, men å bli beundret, lykkes og skape sensasjon. De ville bruke Herrens gaver for å leve stort på dem.
Og for å understreke hvor galt det er, fortsetter Jesus med å si dem en lignelse (Luk 17:7-10). Det finnes aldri den tid i en kristens liv hvor han kan legge tjenerdrakten av seg, sette seg til bords og la seg oppvarte, nyte og leve i overflod og velstand. Nei, vi skal tjene, tjene og atter tjene. Og om vi får nåde i fra Gud til å gjøre noe som blir til betydning for andre, om vi får ros og ære for vår tjeneste og våre gaver, skal vi huske at vi er tjenere og ikke herrer. Vi skal si som det blir sagt til disiplene: «Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre».
Vi er tjenere, vi skal bære andres byrder og på den måten oppfylle Kristi lov, dvs. fylle det eksempel Kristus har etterlatt seg.
Å ha Jesu sinn, å følge Jesus etter, tjene, lide og forsake, slikt er ikke tiltrekkende for kjødet. Skjønt kjødet kan være med så lenge det er tale om fortjeneste, at det til sist blir noe å vinne på det, at det bare er midlertidig, men så kommer fortjenesten, ære av Gud og mennesker. Men når det er tale om å tjene for intet, å ikke ha gjort mer enn det en er pålagt og så ikke engang søke takk eller ros for det, det smaker ikke for kjødet. Å tjene Gud og andre mennesker for intet, å lide, bli plaget og hånet, ofre og forsake for andres skyld, og ikke få godord og ros, men utakk og klage like fullt, smaker ikke for kjødet. Men det er en kristens liv.Det er hva Jesus har kalt oss til, det er å ligne ham her i tiden.
Jesu trone var et kors
Det var slik han levde. Hans æreskrans var en tornekrone, hans trone var et kors og hans hyllingsrop var ”Korsfest!”.
Jo dypere ned i lidelsen og smerten, ja nederlag og vanære i menneskers øyne, jo større blir seieren for Guds rike. Ingen har lidd som Jesus, ingen har vært hånet og spottet, fornedret og foraktet som han, men i dette var det han vant seier, vår forløsning. På samme måte med oss. Det er ikke når vi lykkes menneskelig sett, når vi får gode dager, opplever menneskers gunst og bifall, har velstand og jordisk lykke at Guds rike vinner sine største og viktigste seire. Nei, det er tvert imot når det er trengsel og motstand, når verden er i mot og det er nød og elendighet. Apostelen taler om å drepes hele
dagen, å bli regnet som slaktefår. Det var hans kår. «Men», sier han; «i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss».
Det er noe å tenke på for oss når vi opplever motgang, menneskers hån og uvilje, lider nederlag og sliter med lidelse og sykdom. Å, om vi kunne bære over med andre, om vi kunne få lide noe for andre, tåle noe og bære over, tilgi og elske. For hva har ikke Jesus tålt av oss, hva har ikke han lidd for oss, hva har ikke han båret over med og gitt seg inn under for vår skyld og på grunn av oss. Skulle ikke jeg bære over med noe hos andre, tåle noe, lide noe, tilgi og elske? Skulle ikke jeg følge Jesus og ligne ham, ha hans sinn, han som har elsket meg slik?