En velsignet tjeneste
Av Ingar Gangås
«Den som vil tjene meg, han måfølge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.»
Joh 12:26
Å kjenne Jesus, og være kjent av ham, er forutsetningen for å tjene ham. Den som vil følge Mesteren og innrette seg etter hans ord og vilje, skal få erfare hvor rikt det er å være i hans tjeneste.
Herren utruster
Den Gud vil bruke i sin tjeneste, vil han også danne og utruste. Da ydmyker han først, så vi mister troen på oss selv for å bli rike i Herren. «Salige er de fattige i ånden», sier Jesus, «for himlenes rike er deres» (Mat 5:3). Å være fattig i ånden betyr å stå som tigger for Gud, være fattig og liten i seg selv. Han må få alt av Jesus. Det er det samme som å være rik i Jesus, rik på hans Ånd, for det er de tomme kar han kan fylle. Slike tjenere vil Jesus ha.
Ofte ser vi at Jesus kaller den som menneskelig sett ikke passer for oppgaven. Han vil bearbeide og forme den som ikke har så stor tro på sine egne kvaliteter. Dersom vi blir betydningsfulle og stolte, må han forkaste oss. Fortellingen om kong Saul viser oss det. Han ble kalt og salvet da han var liten i egne øyne (1Sam 15:17). Da han ikke lenger bøyde seg for Guds ord, men tok seg selv til rette og trosset Guds vilje, ble han forkastet (15:23).
Det som ingenting er
Vi ser av misjonshistorien at Gud har brukt mange godt utrustede og utdannede mennesker til å fremme evangeliet. Det er ikke noe mål i seg selv å være uskolert. Tvert imot, Bibelen formaner oss til å være flittige og bruke de evnene han har gitt oss til å søke kunnskap. Men saken er at kunnskap i seg selv, og stor tro på den lærdom en har tilegnet seg, kan bli til hinder i Guds rike. Derfor sier Skriften: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud» (1Kor 1:26-29).
Spørsmålet er ikke om en er begavet eller ikke, men om en har mistet troen på seg selv og satt sin lit til Jesus alene. Da blir en ikke så populær og høyt aktet i denne verden, selv om en overgår mange både i kunnskap og innsikt, men en kommer til å dele kår med Jesus og bli reknet som en av de «enfoldige».
Naturgave og nådegave
Det er forskjell på naturgave og nådegave. Gud vil bruke både våre evner og anlegg, bare han får bøye oss og gjøre oss til sine tjenere. Men å ha en naturgave er ikke det samme som å ha en nådegave. En fin sangstemme kan være til stor velsignelse dersom vedkommende har nådegave til å tjene i menigheten med den. Men den kan bli til stor skade, og føre mange bort fra Jesus, dersom den blir brukt til underholdning og står i tidsåndens tjeneste. En ungdom med store talegaver og god fortellerkunst trenger slett ikke å bli en fremtidig forkynner. Derimot kan en beskjeden person med talevansker bli til stor velsignelse som en Ordets budbærer dersom han blir utrustet med Guds Ånd og kraft, og Herren får legge sine ord i hans munn.
Ordet nådegave forteller oss at det er noe vi får uforskyldt, av bare nåde. Ingen må tro at en nådegave opphøyer oss til å være bedre enn andre, gir oss anledning til å rose oss fremfor andre, enn si å herske over andre. Nådegavene er gitt til menighetens oppbyggelse, til utbredelse av Guds rike, og ikke til egen vinning. «Når det gjelder de åndelige gaver, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende» (1Kor 12:1). «Siden dere nå med iver søker de åndelige gaver, så søk å få dem i rikt mål for at menigheten kan bli oppbygget» (14:12). Vi skal tjene menigheten med dem.
Talentene
I dag er det mer fokus på naturgaver, utdannelse og kvaliteter for oppgaven. Det er vanlig å hevde at talentene, som er omtalt i Matteusevangeliet (25:14-30), er visse kvaliteter ved oss som Gud vil bruke i sin tjeneste. Slik er det ikke. Lignelsen om talentene er et bilde på Guds ord. Det er Ordet som skal settes i virksomhet. Der Guds ord får bruke oss, blir det frukt. Der vi bruker Ordet, blir det menneskeverk. Derfor kan vi godt si at talentene er et bilde på evangeliet og den innsikt som det gir. Talentene er med andre ord noe Den Hellige Ånd har gitt oss til forvaltning i Guds rike. Slik tale er uvant i dag. For nå heter det at vi er verdifulle og unike for Gud, og at han har gjort seg avhengig av oss til utbredelsen av sitt rike. Vi blir gjennom mye av nåtidens forkynnelse nærmest gjort til uunnværlige helgener som Gud virkelig kan stole på. Dette harmonerer dessverre dårlig med det Bibelen sier. Peter var heller ikke så mye å stole på, før Jesus tok seg av ham og ble selve kraftkilden for ham. Skriften taler aldri om at vi er så verdifulle, i oss selv, slik vi er av naturen. I Romerbrevet (3:10-18) beskrives det hvordan vi er i oss selv. Der nevnes det ikke mye som Gud kan stole på!
Gjort rike på alt
En annen sak er det vi har i Jesus Kristus. I ham er vi gjort rike på alt (1Kor 1:5). Vi var skapt i Guds bilde (1Mos 1:27). Men gudsbildet gikk tapt i syndefallet. Etter dette er hver skapning på denne jord blitt født etter Adams lignelse (1Mos 5:1-3). Siden fallet har det ikke vært noe godt i mennesket som Gud kunne bygge på. Bare hans egen, kjære Sønn var til å stole på. I ham har vi alt. Slik er det fortsatt. Så bruker han frelste syndere til å vitne om Jesus. En skal ikke realisere seg selv, eller markedsføre seg selv, med all sin kunnskap og sine evner, men være tjener for Ordet og peke på Jesus. «Den største blant dere skal være de andres tjener», sa Jesus. Det er stort å gå ærend for Jesus. Om han ber deg om å gå med et glass vann til noen som trenger det, er det en større gjerning enn om du holder tusen gode prekener som han ikke har bedt deg om!
Det ytre og det indre kall
Du vil merke det når Herren kaller deg til arbeid i sin vingård. Det kan være små eller store tjenester, noen ganger et livslangt kall til en spesiell tjeneste. Da skal du vite at Gud ikke er en uordens Gud. Det vil alltid være samsvar mellom det ytre og det indre kall, og det er Den Hellige Ånd som virker begge. Kanskje du får et spørsmål fra en kristen leder om du vil tjene i menigheten, eller du blir spurt direkte om å reise ut som misjonær. Når dette er av Gud, er det han som minner disse lederne, slik vi kan lese i Apostlenes gjerninger (13:1-4) om Den Hellige Ånd som minnet menighetens eldste om å kalle Paulus og Barnabas til misjonærer. Når dette formidles til deg, kommer det som et ytre kall. Samtidig vil du kjenne på et indre kall. Det indre kallet til tjeneste arter seg på samme vis som kallet til frelse. Du blir uroet og kalt gjennom Ordet du hører (Gal 1:15-16). Det er som en «hellig uro» og en «hellig tvang».
Livslang velsignelse
Rørende og spennende historier fra misjonsmarken, eller en opplevelsestur til fjerne strøk, kan ikke gi deg et virkelig misjonskall. Slike ting kan skape medlidenhet og en god porsjon eventyrlyst, slik at du kanskje bestemmer deg for et misjonsengasjement av kortere varighet. Men det er ikke det samme som Guds kall. Kallet får du gjennom Guds ord. Det skjer når du får se at du står i gjeld til de ufrelste, og Den Hellige Ånd minner deg om at du må gå. Det var slik det skjedde med Paulus (Apg 22:21), og da hadde han egentlig ikke noe valg. Han måtte gå. Fra den stund ble det mange og lange arbeidsdager, nattevåk, motstand og kamp. Kallet ble livslangt. Men han var drevet av Ordet og sto under Guds velsignelse!
Den samme velsignelse venter deg om du velger å leve livet under nåden, i Jesu tjeneste, inntil han kommer!
|
|