Mens vi venter på Jesu gjenkomst (VI)
Av Per Bergene Holm
2Tes 2:13-3:18
Nå på slutten av brevet vender apostelen seg igjen til de troende i Tessalonika.
Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, – for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten.
Igjen møter vi apostelens forvissning om de troendes utvelgelse, og det begrunner han i den inngang Guds ord har hatt i deres hjerter. Dette viser seg i Åndens helliggjørelse – at de mer og mer har blitt utskilt fra verden og innviet til Gud – og deres levende og virksomme tro på sannheten, det vil si tro på Guds ord, evangeliet. Legg merke til hvordan både utvelgelsen og villfarelsen har sin grunn i forholdet til sannheten. Det er det store skillet: kjærligheten til sannheten.
Til dette kalte han dere ved vårt evangelium, for at dere skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.
Utvelgelsen virkeliggjøres gjennom evangeliets kall. Evangeliet er som en innbydelse – til ikke noe mindre enn å få del i Jesu Kristi herlighet. Der hvor denne innbydelse får inngang og tas i mot med takk og glede, der virkeliggjøres utvelgelsen.
Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den lære dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss.
Legg merke til dobbelheten i Guds ords tale om vår utvelgelse og frelse. På den ene siden understrekes det at Gud har utvalgt oss fra begynnelsen. Det var han som sendte Guds ord i vår vei og åpnet våre hjerter for evangeliet, som skapte tro og tillit, og ved sin Ånd har helliggjort oss og dratt oss inn til seg.
Men samtidig taler Skriften alvorlig til oss om å stå støtt og holde fast. Selv om Gud alene er den som skaper tro og holder oss oppe ved sin makt, er det ikke likegyldig hvordan vi forholder oss. Vi har stadig en tilbøyelighet til å vende oss hit og dit. Engang frelst er ikke alltid frelst. Det er lett at vårt hjerte mister sin glede i evangeliet og vender seg til noe annet. Derfor formaner Skriften oss igjen og igjen til å holde fast på det vi har, til å bli i det vi har lært, til å stå støtt og holde fast på det ord vi har hørt. Det er ikke noe nytt vi trenger, men å bli fornyet i troskapen mot det vi har mottatt og hørt.
Men han selv, vår Herre Jesus Kristus og Gud, vår Far, han som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde, må han trøste deres hjerter og styrke dere i all god gjerning og tale!
Formaningen til å stå støtt og holde fast på evangeliet, følges av en bønn om at Gud må trøste våre hjerter og styrke oss. Her ser vi den dype sammenhengen mellom vårt ansvar og Guds gjerning i vår utvelgelse og helliggjørelse. Når vi formanes til å holde fast, er det ikke noe vi er i stand til av oss selv, men bare gjennom Guds egen gjerning i og gjennom sitt Ord og ved sin Ånd (Fil 2:12-13). Vi kommer bare til å stå fast i evangeliet, dersom Gud ved det samme ord får trøste oss og gi oss hvile og glede. Hvis ikke kommer vi til å vende oss hit og dit.
Trøsten i evangeliet og gleden i Herren, er også styrken i kristenlivet. Det er ikke trussel og tvang som virker helliggjørelse, men trøsten i evangeliet, gleden over frelsen. Hjertet styrkes ved nåden.
Loviskhet og trellesinn skaper aldri et hjerte som med glede og lyst gjør det gode. Nei, der er det sukk og stønn og klage og uvilje mot Gud og alt godt som råder. Men der hvor hjertet er fritt og glad fordi det eier syndenes forlatelse uforskyldt og for intet, for Jesu skyld, der skapes det en trang til alt godt, til å leve for Jesus som har elsket en og gitt seg selv for en. Ikke for å fortjene noe, men av takk og glede.
Når apostelen taler om all god gjerning og tale, tenker han ikke i første rekke på spesielle kristelige gjerninger, men på den kristne ferd i hverdagslivet, i sannhet og rettferdighet, kjærlighet og godhet.
Til slutt, brødre, be for oss at Herrens ord må få fritt løp og bli holdt i ære, slik som hos dere.
Hva vil det si at Herrens ord får fritt løp og blir holdt i ære? Jeg tror ikke apostelen tenker på ytre frihet. Selv når han senere sitter i fengsel, minner han de troende i Filippi på å be om en åpnet dør for Ordet. Og da tenker han åpenbart ikke på at fengselsdøren må åpnes, men han tenker på døren inn til menneskenes hjerter. Og slik er det nok også her. Han vil at brødrene i Tessalonika skal be om at Herrens ord må få fritt løp inn i hjertene hos tilhørerne, at de må ta imot det med glede og holde Guds ord i ære, akkurat slik Ordet ble tatt imot og stadig holdes i ære hos dem.
Apostelen er ikke først og fremst opptatt av å samle mennesker, å få en åpen dør i det ytre. Han er ikke så mye opptatt av Ordets ytre fremgang, som av Ordets inngang, i hjertene. Det er kvaliteten på Ordets løp apostelen er opptatt av, ikke først og fremst kvantiteten.
Og at vi må bli fridd fra vrange og onde mennesker. For det er ikke alle som har troen.
Det er ikke ytre motstand fra hedninger og vantroens barn apostelen frykter, men han ber om å bli fridd fra mennesker som bare har troen i det ytre, men ikke i sannhet. Igjen er det Ordets inngang han er opptatt av, ikke den utvendige frihet fra vanskeligheter for sin egen del, men fra vrange og onde mennesker. Det står egentlig vanartede, upassende, det vil si slike som ikke hører hjemme i den troende forsamling. De er der, men de hører ikke hjemme der, for de har ikke troen. De er onde, for de er ikke ved troen født på ny til liv i Gud.
Det er ikke noe som er mer ødeleggende for Guds rike enn ugjenfødte mennesker i den troende forsamling. Det var nettopp hopen som fulgte Israelsfolket ut av Egypt som ble en snare for Guds folk. Fra disse kom det stadig klager og opprør mot Moses. De hadde sitt hjerte i Egypt og var en
stadig kilde til avgudsdyrkelse og kjødelighet. Det var bedre om de aldri var kommet inn i forsamlingen!
Er det slik vi tenker i dag? I dag er det mest om å gjøre å samle flest mulig innenfor bedehusets vegger og få dem til å kjenne seg hjemme der, uten tanke på hvilken innflytelse en ugjenfødt har overfor Guds sanne barn, og hva de bringer med seg inn. Her har vi sviktet stort!
Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde.
Om det skulle komme noen kjødelige mennesker til tessalonikerne og be dem vende seg til noe annet, minner apostelen dem om at Herren er trofast. Han er til å stole på, han står ved sine løfter uansett hva som vil møte dem i det ytre. Han er mektig til å styrke og bevare sine fra alt ondt, både det som er i dem og det som omgir dem.
Vi har den tillit til dere i Herren, at dere både gjør og vil fortsette å gjøre det vi pålegger dere.
Legg merke til uttrykksmåten: Vi har den tillit til dere i Herren. Apostelen regner ikke med mennesker, heller ikke med de helliggjorte troende i Tessalonika, men han regner med Herren og hans makt til å bevare de troende i en sann og sunn tro. Og til den sunne tro hører det også å innrette seg etter det apostoliske ord i ett og alt.
Må Herren styrke deres hjerter til å elske Gud og vente på Kristus med tålmodighet.
Der hjertene styrkes ved nåden og livssamfunnet med Herren, der skapes det også kjærlighet til Gud og tålmodighet i håpet.
Brødre, vi pålegger dere i Herren Jesu Kristi navn: Trekk dere tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig og ikke etter den lære som dere mottok fra oss.
Legg merke til hvor sterk denne formaning er. Det understrekes at det er et pålegg forkynt på Herren Jesu Kristi vegne, i hans navn og med hans autoritet. Vi forstår at det er om å gjøre at denne formaning følges.
Her er det ikke tale om slike som ikke har troen. De skulle vi be om å bli fridd fullstendig fra, men her er det tale om troende brødre som ikke vandrer rett som kristne, men utilbørlig. Det er ikke tale om at de lever i synd, for det kan ingen kristen, men det er tale om brødre som i sitt overåndelige svermeri har sluttet å arbeide og derfor ligger andre mennesker til byrde. De ser kanskje på det daglige arbeidet som noe uåndelig, og som de i disse siste tider ikke kan befatte seg med. De har et høyere kall og andre viktige ting å utrette for Gud, og så resulterer det i at de ligger andre til last, mens de selv er opptatt med sin gudstjeneste.
De troende skal trekke seg tilbake fra disse, både for å ta avstand fra et slikt liv, og for at de som lever skal gå i seg selv og forstå at et slikt utilbørlig liv ikke aksepteres i den troende forsamling. Det har ingenting med gudsfrykt og åndelighet å gjøre (v. 7-11).
Jeg har til tider møtt mennesker som på en upassende måte lever på de andre troendes godhet. De betaler ikke for seg, verken om de får noen til å kjøre seg eller om de deltar på et kristent arrangement. De oppfatter det nærmest ukjærlig og lovisk å bli krevd for penger, og det virker nesten som om de tar det som en selvfølge at andre stiller opp for dem. De lever nærmest i sin egen overåndelige verden, med sine egne lover. Enkelte av disse tror nok om seg selv at de er meget åndelige. De vil gjerne vitne og tale om Jesus, og de mener seg å ha noe å tilføre den troende forsamling. Vi kan lett tenke at det er kristelig omsorg og kjærlighet å godta slikt, men det er det ikke. Vi skal tale slike til rette, og fortelle dem at de fører vanære over Jesu navn ved å leve slik de gjør.
Slike folk påbyr og formaner vi i den Herre Jesus Kristus, at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød.
Skulle de ha fått den tanken at de var kalt til å vitne om Jesus, skal vi forkynne dem at det gjør en kristen først og fremst gjennom å være tro i sitt daglige arbeid mot sine nærmeste. Det er det hustavlene forkynner oss.
Men dere, brødre: Bli ikke trette av å gjøre det gode.
Det gode, det er ikke det jeg kan finne på som godt og noen særlige og ekstraordinære gjerninger, men det er å være tro i det daglige kall og i de hverdagslige oppgaver, i hjem, i arbeid, blant naboer og Guds folk.
Men dersom noen ikke vil adlyde vårt ord her i brevet, så merk dere hvem det er. Ha ikke samkvem med ham, for at han må gå i seg selv.
Dette gjelder jo ikke bare dette brevet, men alle formaninger i Guds ord. Er det noen i den troende forsamling som vandrer utilbørlig, det vil si ikke vandrer slik en kristen skal vandre, skal vi tale ham til rette. Og bøyer han seg ikke for Guds ord, skal vi merke oss hvem han er og ikke ha samkvem med ham. Det står egentlig at vi skal sette et merke på ham, det vil si at det skal gjøres kjent i forsamlingen.
Men selv om en skal trekke seg tilbake fra det fulle broderlige samkvem, skal en ikke holde ham for en fiende, men tale ham til rette som en bror. Det er altså en mildere form for brodertukt vi møter her. Hensikten er den samme som ved all brodertukt: at den det gjelder må gå i seg selv. Det er avgjørende viktig ved slik tukt, at den troende forsamling opptrer samlet og konsekvent.
Jeg tror nok at vi har sviktet mye her. Vi har ikke sagt klart i fra når noen i kristenflokken har vandret utilbørlig. Vi har skjøvet det under teppet, oversett det i en slags kristelig snillisme, til skade både for den det gjelder og for hele forsamlingen.
Må han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter!
Her tenkes det nok både på den innbyrdes freden mellom de troende og på hjertefreden hos den enkelte. Som vi forstår, er det ikke tale om fred for enhver pris og en fred som dekker over det som er galt og i ulage, men en fred som hviler på at alt er oppgjort, at alt er brakt fram i lyset og ordnet opp. I Guds rike kan det bare være fred på sannhetens grunn. All annen fred blir bare som den de falske profetene forkynner!
Herren være med dere alle!
.