På lite nær…

Av Lars Fossdal

Det er Asaf som bruker slike ord om seg selv i Salme 73. Han har vært igjennom en svært vanskelig tid. På lite nær var hans trinn glidd ut.

Rik tjeneste

Asaf var fra Levi stamme. Disse hadde i oppgave å hjelpe prestene under gudstjenesten, samt å undervise folket i Loven. Han var også profet og salmedikter. Han har skrevet 11 av salmene i Salmenes bok (Sal 73-83). Asaf var også svært musikalsk. David hadde satt ham, sammen med to andre, til å lede tempelmusikken.

Asaf sto i en rik og meningsfylt tjeneste for Herren. Herren var hans «gode del». Leser vi i Det gamle testamente om Asafs samtid, ser vi at det også da var vanskelige tider for Guds barn. Men Herren var med, både ved sitt ord og ved sin gjerning.

Gikk de ugudelige vel

Men så kom Asaf i stor fare. Han begynte å se på de ugudelige, på dem som levde borte fra Herren. Han så at det gikk dem vel. De var uten lidelser og nød, de ble ikke plaget slik som han. De ugudelige var hovmodige og stolte, ja, de talte til og med Gud imot uten at Gud straffet dem. Dette ble en stor anfektelse for ham. Han ble selvmedlidende og ble fristet til å vende Herren ryggen.

Det som var vondt for ham, var at han, som levde i syndenes forlatelse og holdt seg fra det onde (v. 13), ble plaget hele dagen. Hver morgen kom til ham med tukt (v. 14). Det syntes å være forgjeves å tro på Gud og holde seg fra det onde. Hvorfor skulle han ha det så tungt her i livet? Hvor ble det av Guds velsignelse over hans liv? Var Gud imot ham? Var ikke de uomvendte under Guds forbannelse?

Hvordan skal det gå til slutt?

Han prøvde å forstå hvorfor det var slik (v. 16), men han fant ingen forklaring. Men en dag han går inn i Guds helligdommer (Guds ord), får han se noe: «På glatte steder setter du (Gud) dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne» (v. 18).

Da skjønner han at når et menneske ikke vil la seg drive til omvendelse og frelse, får det «vokse» slik det selv vil. Det finner sitt liv her i tiden. Det er likt blomsten som vokser opp så rank og fin, men plutselig en dag er visnet og borte.

Guds barn formes i prøvelser

Annerledes er det med Guds barn. De ledes av Gud med tanke på at de en dag skal stå frelste i himmelen for tid og evighet.

Satan, Guds fiende, prøver å hindre Guds barn i å nå himmelen. Han vil binde dem i pengekjærhet, egoisme, sladder, falsk fromhet og kjærlighet til verden. Gud vet dette, og han må derfor sende sine barn i prøvelsens ild, for å rense deres tro. Dette gjør Gud ved å sende kors og trengsler av forskjellig slag i deres vei. Da renses slagget ut av troen og gudsforholdet. De troende drives til Ordet og får se at de er elsket av Gud. Ved troen på Jesus er de hellige og ulastelige for Gud.

Tilflukt til Herren

Da sier vi med Asaf: «Når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden» (v. 25). Det er kjennetegnet på et sant og rett gudsforhold. Da er vennskapet med Gud viktigere, enn det å få nyte hans gode gaver.

Gud sparte ikke Asaf for nye prøvelser og ydmykelser. Nå holdt han seg til Herren og sa: «Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne, du utrydder hver den som faller fra deg i hor (utro). Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger» (v. 26-28).

Kom tilbake!

Har du glidd bort fra Herren? Har du stirret deg blind på motgangen du har møtt i livet? Du ble harm på Herren og valgte å gli bort fra ham. Da har fristeren nådd sitt mål med deg. Nå venter deg bare en evig pine. Det var et dårlig valg du tok, og du kommer til å angre det i all evighet.

Lidelsene, ydmykelsene og trengslene var kjennetegn på at Herren elsket deg og ikke ville slippe deg (Heb 12:6), men for å bevare deg i det rette forhold til ham.

«I dag, om du hører hans røst, så forherd ikke ditt hjerte».

Kom tilbake til Herren! Han vil være ditt gode her i tiden, og siden skal du få full velsignelse i himmelen.

Tap ikke motet du kjære,

for så er det dyreste tapt!

Gud har en lekse å lære,

hvert menneskebarn han har skapt.

Bakom de tyngende gåter

og skjebnens forvirrede lek

er det én vilje som råder.

En visdom som alltid vet vei.

Vi skal kun bie og bede,

og bede og bie på ny.

Når solen er aller lengst nede,

da bær det mot morgengry.

Det kors som har tynget din nakke,

kan bli til din rikeste sang.

Og da kan det skje du vil takke,

for det som du gråt for en gang.

Svend Rehling, 1948, Sb 474

---