Hvilen i Jesus
Av Sigbjørn Agnalt
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»
Mat 11:28-30
Hvilken forandring Jesus taler om her. Fra å streve og ha tungt å bære, til – jeg vil gi dere hvile! Tenk – hvile. Den som hviler har ikke noe strev, ingen byrder. Det er å komme til et sted hvor vi kan la hendene synke, og så med undring se: Alt er ferdig for meg!
Vi får hvile slik Gud hvilte: Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt (1Mos 1:31). Vår hvile er å få se inn i hva Jesus har gjort, se at det er overmåte godt. Her er nok for et liv i virkelig hvile.
Men blir ikke dette for fritt, for lettvint? Er det ikke nødvendig for en kristen å streve og bære, kjempe og stride? Betyr ikke det at vi tar det alvorlig, og er det ikke nettopp det vi skal gjøre?
Nei! Jesus sier at han vil gi oss hvile!
Men Jesus taler jo om åk! Med åk tenker vi på byrde, noe strevsomt og tungt. Noe vi skal ta på oss og bære. I Mat 23:4 leser vi hva Jesus sier om de skriftlærde og fariseerne: De binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer.De mente det var slik Gud ville at det skulle være for gudfryktige mennesker. Himmelrikets åk, kalte de det.
Jesus sier: Kom til meg! Alt hviler på dette – kom til meg!
Komme for å være der, være hos ham. Være der fordi han er alt vi behøver: Han selv!
Være hos ham for å bli bevart, bli oppholdt, få mat og drikke for det åndelige liv, bli ledet, utrustet, sendt – hos ham.
Og i alt dette få hvile for det er han som er alt. Alt er ferdig! Det vil si strevet er ferdig, byrdene er båret. Vi skal få hvile under alt i livet – et helt liv i hvile.
Hvordan? Kom til meg!
Så sier Jesus: Ta mitt åk på dere! Dette har vært fremstilt som et dobbelt åk hvor vi får gå i spann med Jesus. Det er livet som kristen det handler om. Så drar han litt og vi litt. Man sier at punktet for trekket kunne flyttes slik at byrden ble større for den ene enn den andre. Så skulle Jesus dra mest og vi en liten del sammen med han. Men dette lar seg ikke bruke her.
Når Jesus taler om sitt åk, mener han noe annet. Vi må huske på at det Jesus forkynner her, er evangeliet for de umyndige, de små, de hjelpeløse. Og da taler han ikke om dette for å vise likhet mellom sitt evangelium og vår tankegang, men for å vise forskjellen.
Jesu åk er noe helt annet enn det vi er vant med å tenke. Jesu åk er ikke noe vi skal bære som en byrde, men det er å bære noe som bærer oss. Jesus sier at hans åk er gagnlig. Det er et åk det er godt for oss å være under. Og hans byrde er lett. Det er det motsatte av tung.
Jesu åk er noe han har båret. Han bar det ydmykt og saktmodig av hjertet. Han bar for oss.
Flere steder står det om Jesus: Han bar! (Joh 1:29 og Mat 8:17).
Enda mer ser vi det i hans liv. Det er dette Jesus bar for oss vi skal få ta på oss og bære. Alt det han som stedfortreder har båret: Hans liv, hans lidelse, hans kors. Det skal vi få bære som vårt eget. Når vi kommer til Jesus, blir alt vårt hans og alt hans vårt. Da skal vi oppdage at dette ikke er en byrde, men en befrielse.
Dette bærer oss, inn til livet, til friheten, til det rike samfunnet med Jesus.
Det gir hvile å få se at alt mitt, mine byrder, mitt strev, er innesluttet i det Jesus bar. Derfor kan vi få legge det av. For alt hva vi trenger å oppnå, det gis oss i ham.
Da oppdager vi at det er han som bærer oss (Jes 46:4).
Å komme til ham, det er nok for oss. Derfor kan vi få hvile.