Farene for kristendommen i vårt folk
Av Ludvig Hope
Det vi egentlig skal ta for oss er hva som er de største farene for kristenlivet.
Hver tid bringer med seg farer for den troende. Helt fra den første pinsedag til Jesu gjenkomst er en tid da kristenlivet må leves her på jorden mellom store farer. Guds ord sier derfor: «Våk til enhver tid».
Mange lumske farer
På samme tid som det er farer som til alle tider er like store, har de forskjellige tider særskilte farer, både for den enkelte kristne og for alt Guds folk.
Ditt og mitt liv har sine spesielle farer, skilt fra hverandre, av den enkle grunn at jeg heter Ludvig og du kanskje Hans.
Dernest er det farer for hver del av vårt liv – for ungdom, manndom og alderdom. Et sted på veien er det beskt vann, på et annet sted møter du Amalek (det var hans menn som først angrep Israel etter at de var dratt ut av Egypt, og som representerer hedenskapet som alltid står imot Guds folk. Red anm.), andre ganger møter du slanger, eller du står overfor faren med gullkalven. Bare én ting er alltid det samme, og det er det vandringsmannen skal leve av: manna, nåde.
Alt er like bra
Jeg tror også vi må si at det er ikke slik at farene for vårt gudsliv minker med tidsutvikling og høyere åndsdannelse. Mot enden av denne tidsalder vil det tvert imot bli stadig verre å holde ut som en sann og sunn kristen.
På tross av at striden mellom godt og ondt vil bli sterkere jo lenger det lider, vil den sikkert ikke bli så «fysisk» og «rå» som før. Tidens syn og åndsmakt vil gjøre slutt på kjetteri, fengsel og galge. «Tro og lær det du vil», passer for vår tid. Åndsfrihet vil vinne fram til seier, både den kristelige og den allmenn-menneskelige.
Åndskamp
Av den grunn blir striden for vårt gudsliv på en spesiell måte åndelig. Sluttstriden i Guds rike, før Kristus kommer igjen, vil stå i hjertedypet hos den enkelte kristne mer enn noen gang før. Åndsmakt vil reise seg mot åndsmakt, kamp mellom tanke og tro, mellom religiøsitet og liv i Gud. Den som venter fienden der, vil ikke vente forgjeves. Det vil bli bruk for Guds fulle rustning.
Vi gjør vel i å minne hverandre om at rustning og stridsmåte i satans hær vil bli så lik Guds hær, at selv de utvalgte skal forføres, om det er mulig. Å slakte ned på Roms gamle vis med «pavens bål og sverdets stål», er ikke lenger en tidsmessig kampmåte for mørkets fyrste. Han tapte så grundig, den gamle slangen, da han brukte den metoden, at han tenker seg nok om før han tar den opp igjen. Er han ikke avlivet, må han i hvert fall ha lært så mye av mange tusen års praksis. I vår tid vil han nok ta det på en annen måte. Her inne, dypt i vår sjel, vil storslaget stå i det tjuende århundre – i tidens kveld.
Over den som ikke er tidsmessig rustet her, kommer faren uventet.
Den åndelige død
Selvfølgelig har det alltid vært indre farer for Guds folk, og alltid har det vært åndelig døde mennesker som har hatt navn av å leve, men det er nok et sørgelig faktum at liksom ordene i Åp 3:17 er et ord til noen av de sju menighetene den gang, er det like fullt et profetord om den siste tid. Ja, Jesus har selv sagt at slik skal det bli. Les Mat 25:1-3.
Åndelig død under navn av liv, en slapp, vissen og åndsfattig kristendom er historisk sett den sørgelige slutningsakt i Guds rike på jord før Kristus kommer igjen. Lamper uten olje. Bevegelse, men ikke liv. «Du har navn av å leve, men du er død. (…) Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken» (Åp 3:1+17).
Likeså visst som jeg tror at Kristus snart henter sin brud, tror jeg at dette er farene som lurer på oss nå, mer enn før.
Så blir spørsmålet: Hva er det i tiden som bærer denne faren inn over oss? Jeg vil til svar på dette nevne noen årsaker, slik jeg ser det.
Syndens alvor er borte
Først vil jeg si noe om den moderne teologi, og da spesielt det syn den har på synd og på Jesus.
Synden, sier de moderne teologene, er en sykdom i den åndelige organisme, ikke død. Og denne sykdom er vår sjel og vårt åndelige liv mer eller mindre angrepet av.
Hvordan skal vi så bli kvitt synden? Jo, ved Guds kjærlighet som viser seg i Jesu liv og martyrdød her på jorden, og ved Jesu eksempel skal vårt åndelige liv utløses og renses, sies det.
Fortapt, død i misgjerning og synd, liv av døde, født av Gud – det er for disse likeså meningsløst som dette bibelordet: «Ham som ikke visste av synd, har han (Gud) gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» 2Kor 5:21.
Flikking på egne klær
Etter deres lære skal vi ikke få en rettferdighetskledning av Gud å kle oss i, ikke skal vi av ham kjøpe gull glødet i ild, men mine klær skal stases opp, min karakter, mitt liv. Det er gullet.
Dette er den kristelige vitenskaps vei inn i mørket. Det er tankens vei bort fra livets indre sannhet, sannheten om synd. «Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken». Det er forstandens vei bort fra Jesu kors, fra Jesus alene.
Synderens rop fra fortapelsens natt og sangen om Lammet som kjøpte oss til Gud med sitt blod, blir for disse et minne fra gamle dager. Slik dør troens kalde is-kirke!
Dette er vitenskapsveien bort fra å være en fortapt synder og bort fra Jesus som frelser for syndere. At dette er en av de største farene for kristendommen i vårt folk og for kristenlivet hos den enkelte, tror jeg er et sørgelig faktum. Denne læren gjør slekten stolt, fariseisk, avguderisk. Den hyller oss inn i et mørke som til slutt blir verre enn hedensk barbari, inn i en hedensk visdomsnatt.
Men vet dere, kristne, at denne læren uthuler og tærer på vårt kristenliv? Ikke så mye på våre teorier – dem kan vi nok i lengste laget berge igjennom med helt skinn – men på vårt indre hjerteliv med Gud.
Vet dere det?
Korsets anstøt skal vekk
En kan merke på forkynnelsen at det er slik jeg sier. Ordet om synd og soning og om Jesu blod blir ikke alltid framholdt som det skulle. Det skal mot til for et nåtidsmenneske og barn av sin tid, å forkynne: Fortapt – frelst. Vi har nok kjent litt av det vi som rusler omkring blant folket, at det passer ikke inn i tidens tenkning.
Dette var litt om den avvei især de lærde, teologene, har lettest for å forville seg bort på.
Jeg vil nå prøve å skildre den avveien jeg tror spesielt lekfolket i vår tid lett kommer inn på. Den vil jeg kalle lekfolkets avvei.
Som regel har disse sett inn i frelsens salige gåte med troens øye og gledet seg i Jesus som frelste syndere. Men så kommer faren, som virker i to retninger, mot samme mål.
Syndfrihetens avvei
Den ene av disse flokkene tolker bibelen slik at den objektive frelsen blir subjektiv, det vil si den frelsen som er ferdig for alle i Kristus, og som alle sanne kristne eier ved troen, har omskapt oss slik at alt ondt er borte.
Synden er helt utrenset, ikke bare som skyld, dom og straff, men roten til alt det onde i oss er borte.
Kan de ikke sverge på at de aldri merker det onde i tanke og sinn, og heller ikke helt våger å nekte at de aldri gjør noe galt, hjelper de seg ut med å si at det er ikke de som gjør det, men satan.
Tanken om å våke og stride, avlegge synd, bruke flid, rense seg selv og arbeide på sin frelse med frykt og beven, passer ikke for helt frigjorte kristne. Det betegner de som bor på Sinai og enda ikke er kommet inn under frihetens fullkomne lov.
Beskyldning om lovtrelldom
For en tid siden ble jeg angrepet i et av våre kristelige blad for et foredrag jeg hadde holdt om «åndsdåp og åndsfylde». Han som skrev imot meg, sa blant annet noe slikt som at jeg og den retning jeg tilhører, hadde det med å seigpine den gamle Adam. Vi skulle heller gjøre som han og hans likesinnede: Sette kniven i ham med en gang, så var vi kvitt den gamle skarven.
Disse er flinke til å slå om seg med dette bibelordet: «Dere er døde» (Kol 3:3), men de glemmer å ta med det som kommer like etter: «Død da deres jordiske lemmer»! De forkynner: «Gud er den som virker i dere både til å ville og virke» (Fil 2:13), men det som står like foran: «Arbeid på deres frelse med frykt og beven», går de forbi.
Å, for en vanskelig sannhet! «Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken». Når en åpner øynene og ser ut over den dårskap som ofte finnes i de kristnes liv, og så ser at noen til og med kan tro vi er nesten fullkomne, må en minnes Jesu ord: «Dersom lyset i deg er mørke, hvor stort er ikke da mørket»?
Denne retningen er sterk, og vi må ikke tro disse tanker og meninger bare har fått plass i en spesiell flokk. De eter om seg som dødt kjøtt utover hele landet. Det er nødvendig at vi holder oss våkne.
Bibeltro i læren – ikke så nøye med livet!
Så noen ord om den andre avveien som vårt lekfolk står i fare for å komme inn på. Det er nok helst der vi som her er samlet lettest farer vill. Vi er ikke rasjonalister. Heller ikke lærer vi syndfrihet. Vi forkaster ikke læren om synd. Det er ikke læren som er gal, men det er livet vårt som er kommet i et motsetningsforhold til læren. Vi lærer om synden med vår munn, men unnskylder den samme synden i vårt eget hjerte og liv. Og der hvor synden blir unnskyldt, er den ikke lenger syndig. Der stanser helliggjørelsen. Der blir ordet om synd og nåde bare snakk.
Dette strømdrag er også sterkt, kanskje sterkere enn vi aner. La oss rystes og be Gud om lys og kraft i livets strid.
Syndenød og frelsesfryd er borte
I dette jeg nå har pekt på, tror jeg de største farene ligger både for kristendommen i vårt folk og for kristenlivet hos den enkelte. Å ja, kanskje ikke bare i vårt folk, men over alt, i hvert fall her i Vesten. Kanskje lider det mot kvelden for oss her nord, derfor har vi så tungt for å holde oss våkne. I Østen er det kanskje noe annerledes. Der ser det ut til å lysne for folkeslagene, og derfor er de nok litt kvikkere og mindre søvnige en vi.
La oss huske på at det er livets to største sannheter som holder på å forsvinne for oss. Sannheten om at jeg er en synder, virkelig synder, og sannheten om at Jesus er min Frelser, virkelig Frelser.
Selvgodhet og kulde
Så litt om den frukt som vokser fram der disse retningene får makt.
Resultatet er at de kristne blir selvgode og lite kjærlige mot hverandre. Saken er at alle disse retninger i egentlig forstand unnskylder og kjæler for synden. I dag tales det ikke lenger om at det finnes virkelige syndere, og at vi trenger en frelser. Det var bare før i tiden det, i gamle dager, at de trengte en slik frelser. Denne frelser er det bare andre som trenger, ikke jeg.
Jeg må tilstå at når jeg skal prøve å tale om synd til storparten av nåtidskristne, kjennes det som om jeg hugger på fast fjell. Jeg orker knapt gjøre det uten at jeg har forberedt meg på det i forveien.
Og når synden på denne måten blir kjælt for, kan en ikke vente annet enn at den gror frodig fram, og det i alle slags former, med sladder, «politikk», egoisme, misunnelse, partisinn og mye annet ondt som trives og vokser som sopp om høsten. Andre gjør galt, ikke jeg.
Lunkenhet og søvn
Det ser ut til at det blir verre og verre å holde seg våken og varm. Det går lett en tid, tro ikke annet! Somme tider synes det å se så gildt ut med vekkelse og liv både i nord og sør, at vi nesten tror at hele verden vil omvende seg. Men det går fort nedover bakke igjen: De fleste sover snart som før, og vi kristne holder også på å ta oss en blund. Så plutselig rykker det i oss, vi tar oss sammen og gnir søvnen ut av øynene, og så flammer det opp igjen, men bare for en kort tid. Det er som et blaff, ikke noe som varer i lengden.
Har dere sett og kjent dette hos dere selv og andre?
Les Mat 25:1-13!
Strid og nye grupperinger
Når kjærligheten til andre minker og egoismen vokser, reiser den ene seg mot den andre og det blir strid. Det ser vi også blant nåtidskristne. Tallet på partier og organisasjoner vokser stadig vekk.
Visstnok foregår det enhetsarbeid blant de kristne, og det er jeg glad for. Men vi gjør visst rettest i ikke å ha for store forventninger til det. Det synes ganske merkelig at for hvert enhetsmøte vi nå har hatt, blir det dannet et nytt parti. Videre øker emissærflokken som skal danne foreninger for nye organisasjoner. Hvor ender dette?
Det er et mørkt bilde av vår tid jeg her har tegnet. Gud gi det var falskt!
«Men det jeg sier til dere, sier jeg til dere alle: Våk»!
Fra boken «Kristus vårt liv», Lunde forlag, 1920
Undertitler ved I.G.