«Riket for Israel»
Av Per Bergene Holm
Dette er den siste av fire artikler om Israels plass i Guds frelsesråd og Israels framtid i det profetiske lys.
Jesu apostler ventet på «riket for Israel», en tid da Israel skal innta en førerstilling blant folkene, da lov skal utgå fra Sion, da Israel skal bli til velsignelse for alle jordens slekter. Jesu apostler leste dette ut av Det gamle testamentes løfter. Men de visste også at dette aldri kunne oppfylles uten Messias. Derfor sier de: «Herre, er det på den tiden du vil gjenreise riket for Israel?» (Apg 1:6).
Denne gjenreisningen begynner med dommen over folkeslagene og frelsen for Israel som folk. Det som blir folkeslagenes store nederlag og undergang, blir til Israels omvendelse og frelse. «Og Israels hus skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, fra den dagen og i framtiden» (Esek 39:22).
Herrens dom over folkeslagene, og Israels omvendelse og underfulle frelse, blir til et mektig vitnesbyrd for verden om Herren – hans nidkjærhet for sitt folk og sine løfter. Hele verdenssituasjonen skal snus på hodet.
Midtpunkt for alle verdens nasjoner
Israel skal bli det førende landet og hedningefolkene skal søke til Israel, ikke for å gå til krig mot det, men for å søke Israels Gud: «Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter» (Jes 60:14).
«I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappen til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!» (Sak 8:23).
Som en følge og frukt av den åndelige fornyelse, skal Israel også få oppleve en jordisk velsignelse som er nesten grenseløs. Landet skal nå en utbredelse det aldri har hatt tidligere i historien (1Mos 15:18-21). Folkenes gods skal komme til Israel – i sterkere grad enn i Salomos tid. Og fruktbarheten skal bli som Edens hage (Esek 36:35).
I Guds evige råd var Israels forkastelse et ledd i hedningenes frelse. Slik skulle evangeliet komme til hedningene. Israels forkastelse ble til en rikdom for dem. Men, sier apostelen Paulus, Israels antagelse skal bli til en enda større rikdom for hedningene (Rom 11:15). Det samme sier Jakob på det store apostelmøtet i Jerusalem: «Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. Det nedbrutte vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette som han har visst fra evighet av» (Apg 15:16-18).
Vi vet ikke om det er kort eller lang tid til det skal skje, men vi vet at det skal skje. Israel har en gjerning å gjøre i Guds frelsesråd ennå, Israel er og blir Herrens tjener. Og har Israel opplevd å være Herrens lidende tjener, skal også Israel oppleve å være Herrens oppreiste, seirende og triumferende tjener, til frelse og velsignelse for folkeslagene – alt gjennom Messias, fra den dag Israel tar i mot Messias i sin midte. Dette venter vi på med lengsel og forventning. Her ligger Israels framtid, både timelig og evig! Israels fremtid er uløselig knyttet til Messias!
Vår stilling til Israel
Hvordan skal vi som kristenfolk stille oss til Israel? For det første må vi altså skille mellom Israel uten Messias og Israel med Messias. Det er noen kristne som nærmest regner jødene for å være frelst i kraft av at de er jøder, og Israel for å være Guds øyensten i kraft av at det er Israel. Men det er ikke slik. En jøde er frelst så sant han tror at Jesus er Kristus, Messias, stedfortrederen. Det er som Peter sier på apostelmøtet i Jerusalem: «Vi tror at vi (jødene) blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de (hedningene)» (Apg 15:11).
Slik er det også med Israel. Uten Jesus Kristus er Israel under dommen. Derfor venter det dagens Israel fortsatt en dom. For Herrens tjener, Israel, er like døv og blind og uforstandig som på profetenes tid og på Jesu og apostlenes tid. Israel av i dag setter også sin lit til sine allianser, sine fredsforhandlinger, sine våpen og sin tro på at Herren er med dem – selv uten troen på Jesus Kristus (Jes 1). Men dette håpet skal, som på profetenes tid, vise seg å være tomt. Det vantro Israels tro på allianser, på fredsforhandlinger og Guds særlige velbehag skal vi ikke støtte, men advare mot – slik profetene gjorde det i den gamle pakts tid. Men mange israelsvenner gjør tvert imot. De søker å støtte Israel i deres hovmodige tro på seg selv og sin særstilling, men det er en misforstått kjærlighet.
En slik kjærlighet møter vi ikke hos apostelen Paulus. Han taler tvert i mot meget klart om at det kjødelige Israel ikke er identisk med løftets Israel, det blir Israel først ved troen på Jesus (Rom 9:6-8;27-29; 2Kor 3:13-16).
Men er ikke Israels opprettelse og underfulle seire i de siste krigene bevis på at Gud er med dem? Jo, på samme måte som Gud var med da israelittene vendte tilbake fra Egypt og fra Babel. I sin nåde og på grunn av sine løfter til fedrene, lar Gud jødene få det landet han har svoret å gi til deres fedre, Abraham, Isak og Jakob. Det er for evig Israels land. Men så lenge Israel ikke omvender seg og tror på Jesus Kristus, er også denne hjemkomsten til en ny dom.
Israels velsignelse knyttet til Messias
Vi skal velsigne Israel, men det er ikke det samme som å rose Israel for alt Israel og folket gjør. Å velsigne Israel vil i bibelsk språkbruk bety å rose Israel for det som gjør Israel verdig pris og ære: nemlig Messias! Å velsigne Israel er ett og det samme som å lovprise Israel for Messias, som igjen er å takke og tilbe Messias og prise seg salig på grunnlag av ham. Den som priser og lovsynger Israel for den frelse som Gud har åpenbart og virkeliggjort gjennom dem ved Messias, han skal selv få del i Israels velsignelse (1Mos 12:2-3).
Å forstå dette på noen annen måte, for eksempel å knytte velsignelsen til barmhjertighetsgjerninger mot dagens Israel, er å la Israel ta Messias’ plass. Å velsigne Abraham/Israel er umulig uten gjennom Messias. Her er det mye villfarelse i dag, mye ubibelsk og uforstandig Israelskjærlighet, hvor endog noen gjør seg skyldig i Israels hovedvillfarelse, å tro at Israel uten Messias er noe – tjeneren tar Sønnens plass. Man elsker Israel og tenker og taler om Israel slik at Messias blir borte, og tror og taler som om denne kjærligheten til Israel gir velsignelse og frelse hos Gud, uten Jesus Kristus! Da blir Israelskjærligheten antikristelig, og det gagner aller minst Israel!
At Israels fremtid er uløselig
knyttet til Messias og hans oppfyllelse av Guds løfter og frelsesråd, innebærer også at den gamle pakts innretninger og gudstjeneste ikke skal gjenopptas, da Jesus Kristus har fullendt alt dette gjennom sin offertjeneste én gang for alle (Heb 8-10). Svermeriske håp om at tempelet igjen skal reises i Jerusalem og at offertjenesten skal gjenopptas, vitner kun om at det midt i kristenheten er et frafall fra troen på Jesu stedfortredergjernings fullkommenhet og endegyldighet. I det hele møter vi i dag, ikke minst i reformerte og herlighetsteologiske kretser, en tale om Israel, om tempelet, om endetiden og tusenårsriket, som ikke har plass til Jesus Kristus som eneste stedfortreder og mellommann og eneste frelser fra synd og Guds vrede. For meg ser det ut til at Israelskjærligheten også her har kommet på avveie, i det man har tatt opp hos seg vantro jødiske Messiasforventninger, hvor Messiastiden innebærer en fornyelse av den gamle pakts ordninger og hvor det er den gamle pakts ordninger og gudstjeneste som skal være sentrum i det frelste Israels liv og hedningenes valfarting til Jerusalem. Her tar også Israel plassen til Messias, slik at antikristelighet blir resultatet. Jesu Kristi stedfortredergjerning blir byttet ut med sitt svake forbilde! Det er som å ta fram igjen og vende seg til et bilde og en skygge, etter at personen selv står lys levende i vår midte.
Nei, la oss velsigne Israel gjennom å tro på Herren Jesus Kristus og vende oss til ham i takk og tro, idet vi ber for jødene og Israel at de må se ham og kjenne ham, for uten ham har Israel ingen framtid (Jes 7-12).