Sjelens anker
Av Amund Lid
Når stormen kommer på, er det trygt å ha et sterkt anker med feste i en god og sikker ankergrunn. Ankeret og ankergrunnen kan da være avgjørende for liv eller død. Slik er det også når det gjelder vår sjel og de åndsstormer den møter i livet og i døden. Der vil ankeret og ankergrunnen være avgjørende for om stormen fører til evig liv eller evig død, frelse eller fortapelse.
Guds ord lærer at vi har håpet om frelse som et anker for vår sjel (Heb 6:8-19). Det er svært å leve for det menneske som er uten håp, eller har et falskt håp. Så lenge det er liv, må et menneske ha et håp. Den håpløse blir ikke gammel, enten det gjelder menneskelivet eller sjelen.
Men ankeret er ikke det avgjørende, men ankergrunnen. Har ikke ankeret feste i en sikker ankergrunn, men bare i vannet, følger både skipet og ankeret med strømmen, vinden og stormen mot en sikker undergang og død. Slik også med sjelens anker: Håpet om frelse.
Det er godt om du eier håp om frelse, Men hva grunner du det på?
Skriften lærer at den ugudelige er uten håp og uten Gud i verden. Det vil ikke si at de er uten håp, men at de lever på falske håp. Noen lever på det håpet at det finnes ikke noe liv etter døden, at alt er slutt ved den legemlige død. Andre håper på fremtiden, at de skal bli frelst siden, eller i alle fall før sin død. Atter andre grunner sitt håp om frelse på sin dåp eller sin omvendelse, sitt liv og gjerninger som kristen, sine opplevelser, erfaringer, bønnhørelser eller andre forgjengelige ting som ikke kan frelse. Den som bygger sitt håp om frelse på noe ved mennesket eller den synlige menighet eller andre ting som hører dette forgjengelige til, han er lik en vettløs mann som kaster ankeret i båten og lar det stå til i god tro.
Ankeret må innom forhenget, der Jesus gikk inn for oss. Jesus er vårt eneste sikre og trygge håp eller ankergrunn.
«Nå har jeg funnet det jeg grunner mitt salighetens anker på. Den grunn er Jesu død og vunder, hvor den før verdens grunnvoll lå. Det er den grunn som evig står når jord og himmel selv forgår», synger sangeren. (Les nr. 367 i Sangboken!)
Gud gav allerede Adam et håp på fallets dag ved vitnesbyrdet om ham som skulle komme og knuse slangens hode. Dette håp ble fornyet for Abraham, som det står om at «mot håp trodde han med håp». I tro på dette håp og de mange løfter om Jesus, som Gud hadde gitt i Skriften, levde og døde de mange vitner.
Gud har ved sine løfter og sin ed gitt oss to urokkelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, for at vi skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til Jesus og det som venter oss i ham. Det er som et anker for sjelen, og er trygt og fast.
Hvor har du kastet anker for din sjels frelse?
Fra L&E nr. 4/1973