Er du Jesus?
En barnefortelling
En brannmann i London ved navn Christof Benn var godt likt av sine kamerater. De visste at ingen var så snarrådig og oppofrende som han.
En dag under en stor husbrann sto mange spente tilskuere og stirret opp på et hus som var omringet av flammer. Det var ennå to små barn inne i huset, og Christof Benn hadde våget seg inn for å prøve å redde dem. Minuttene ble uendelig lange. Folkemengden ventet spent og bønnfallende. Ville den raske redningsmannen selv bli kvalt av røyken eller bli rammet av trebjelkene som raste sammen? Kunne han finne barna? Levde de?
Da hørtes det et jubelrop. De hadde fått øye på Benn som sto ved et vindu høyt oppe med to små barn inntullet i et teppe i armene sine. Rolig og behersket klatret han ut på stigen, og kom nedover. Men så snart han hadde nådd ned på bakken og hadde overgitt barna til andre, sank han sammen bevisstløs av utmattelse.
De første ordene han sa da han kom til bevissthet igjen var: «Kjære barn, deres tro har hjulpet meg. Fra nå av skal Jesus, vår Frelser, også være min Herre og Mester.»
Benns hår var avsvidd. Ansiktet og hendene var fulle av brannsår. Han ble liggende lenge på sykehus på grunn av denne heltedåden. Men han var frimodig og takknemlig tross den smertefulle sykdomsperioden, og takket Herren som ikke bare hadde holdt sin beskyttende hånd over ham, men som også hadde vakt ham til frelse.
Han har selv fortalt om det som hendte:
«Rommene var så fulle av røyk at jeg nesten ikke kunne puste. Helt fortumlet nådde jeg fram til rommet der barna var. Jeg kunne ikke se dem da de hadde krøpet under et teppe, men jeg hørte den eldste si: ‘Willy, kjære lille bror, ligg helt stille her under teppet, ellers blir du kvalt av røyken. Jesus skal nok bevare både deg og meg, for han elsker oss. Hysj, hysj, nå hører jeg at han kommer!’
Jeg tok barna i teppet og bar dem inn på et annet rom. Rett etter at vi var kommet inn dit, raste loftet sammen og rett ned i rommet der de hadde ligget. Det eldste barnet klynget seg til meg og hvisket: ‘Jeg er så glad for at du kom. Er du Jesus?’
Det var umulig for meg å svare. Jeg var helt overveldet over den tanke at det var Jesus selv som hadde sendt meg for å berge disse barnas liv. Nå vil jeg tjene ham, og bare gå den veien han sender meg!»
Siden den gang sa Benns kamerater om ham: «Du kan ikke treffe Benn uten å legge merke til hans blankpussede hjelm og hans oppriktige kristendom, det hører så nøye sammen.»
Fra «300 kristelige fortellinger», samlet av Gerh. Haaland, 1926