Gud, hjelp oss å holde dine bud!
Av Hans Erik Nissen
Vi er takknemlige til Sigbjørn Agnalt, lærer ved Bibelskolen på Fossnes, som i tidligere nummer av bladet har gjennomgått de ti bud for våre lesere, og vi avslutter denne serien med å la Hans Erik Nissen, mangeårig høyskoleforstander og bibellærer i Danmark, belyse nødvendigheten av, og velsignelsen ved, å leve i pakt med Guds gode vilje, og hvordan det går når et menneske ikke vil innrette seg etter Guds bud.
Red.
Noen av de vitnesbyrd elevene ved Luthersk Missionsforenings Højskole (i Danmark) avla, har gjort så sterkt inntrykk på meg, at jeg alltid vil huske dem.
Her er et av dem – men først litt om bakgrunnen: Elevene skulle hjem på forlenget frihelg. I den forbindelse minnet jeg dem på det fjerde bud: «Du skal hedre din far og din mor!» Jeg understreket at det ikke er tale om Guds forslag, men om hans absolutte vilje. Det er knyttet en velsignelse til å overholde dette bud, og den går vi glipp av ved å bryte det.
Da elevene vendte tilbake etter helgen, hadde ei jente frimodighet til å fortelle oss andre, hva hun hadde opplevd. Guds bud hadde rammet, fordi hun hadde et spent forhold til sine foreldre. Uten å komme inn på hva dette besto i, lot hun oss ikke være i tvil om at hun selv hadde en del av skylden.
Hennes far hentet henne på stasjonen. Straks hun så ham, vellet aggressive følelser opp i henne, men så husket hun det fjerde bud, og det lyktes henne å beherske seg. Når hun var hjemme hos sine foreldre, var det normalt hennes første tanke å besøke vennene; men budet fikk henne til å overveie, om hun kanskje også skulle være litt sammen med sine foreldre. Det valgte hun.
De ville også gjerne høre litt om hvordan hun hadde det på høyskolen. Hun gav også uoppfordret sin mor en hjelpende hånd. Da hun satte seg på toget på vei mot Hillerød, kunne hun se tilbake på en god helg.
Men det var likevel ikke hele sannheten. På tross av det vellykkede besøk, var ikke alt bare fryd og gammen. Hun var kommet inn i lyset, og der inne hadde hun sett litt av det som bodde i henne. Hun måtte sanne Jesu ord om at det kommer onde tanker fra hjertet. Dette hadde hun holdt for seg selv. Likevel følte hun seg anklaget og dømt. Hun måtte gå til Jesus med sitt ureine hjerte. Han hadde møtt henne med det blod som renset henne for all synd, og hun hadde erfart at følgen av renselsen var frelsesfryd!
Å handle etter Guds bud
Når jeg ikke har kunnet glemme dette vitnesbyrd, er det fordi det avslører noe avgjørende i vårt forhold til Guds bud.
Jenta kjente utmerket godt det fjerde bud, men det forhindret ikke at hun i lengre tid hadde levd i et syndig forhold til sine foreldre. Hadde hun ikke møtt budet som Guds bud, var helgen etter all sannsynlighet blitt som den pleide, med småkonflikter og halvdårlig stemning. Nå gikk det annerledes. Hvorfor? Hun hadde tatt det fjerde bud til hjertet og handlet etter det.
Bibelen rommer tallrike bud og formaninger. Gud vil at de skal stå der. Gud har en dobbelt hensikt med dem. Han vil vise oss vår synd, og han vil velsigne oss. Gud vet bedre enn noen av oss at livet blir på én måte, når vi innretter vårt liv i lydighet mot hans bud og på en ganske annen måte, når vi ikke gjør det.
Jeg har flere ganger bodd i et hjem, der det hver morgen blir bedt: Gode Gud, hjelp oss å holde dine bud. En slik bønn er uttrykk for sann luthersk kristendom. Den er helt på linje med det Luther skriver som avslutning på sin gjennomgang av budene i den lille katekisme: «Gud truer med å straffe alle dem som overtreder disse bud. Derfor skal vi frykte for hans vrede og ikke handle mot den. Men han lover alle som holder disse bud, nåde og alt godt. Derfor skal vi også elske ham og stole på ham og gjerne gjøre etter hans bud».
Lovløsheten og den kalde kjærlighet
Det er de kristne Jesus tenker på, når han sier: Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. De vantro har ingen kjærlighet til Jesus, hans bud og vilje. De har ikke den kjærlighet som Jesus taler om. Derfor kan den ikke bli kald. Det kan den derimot blant de frelste. Det skjer når de ikke lar Gud bestemme hvordan de skal leve sitt liv.
I Jesu samtale med fariseeren, Simon, fører han oss inn i den dype sammenheng mellom å få mye tilgitt og det å elske. Den som bare får litt tilgitt, elsker lite. Og vi kan fortsette: den som ikke får noe tilgitt, elsker ikke.
Er det omgivelsene eller egne lyster som bestemmer hvordan en kristen innretter seg og lever, vil det i begynnelsen resultere i dårlig samvittighet. Velger man da å bli i synden, blir samvittigheten mer og mer taus, og til slutt kan man ikke høre den. Man synder med god samvittighet. Det fører til at det ikke lenger finnes noen synd som skal bekjennes for Gud. Man kan stadig tale om tilgivelse, men det er på det teoretiske plan. Og det innebærer at man ikke erfarer nådens forløsende kraft, som skaper frelsesfryd.
Da er man i ferd med å bli levende død.
Kjærlighet til Gud
Dette er kjærlighet til Gud, at vi holder hans bud. Det er hverdagskristendom. Det er nærliggende å flytte kristendommen inn i et spesielt religiøst rom, hvor for eksempel kristelig aktivitet blir en erstatning for å holde Guds bud.
Den siste kveld Jesus er sammen med sine disipler sier han: «Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg» (Joh 14:21a). Å holde Jesu bud åpner mine øyne for synden i mitt liv. Hver gang det skjer, må jeg inn i kjærlighetens sentrum. Jeg må til korset – inn under forsoningsnåden.
Budene er ikke tunge
Det koster noe å si nei til synden. Vår gamle natur elsker den og henger ved den. Men vi er ikke overlatt til oss selv. Gud har gitt oss en rustning. Den må vi iføre oss, så vi ved Ånden kan døde legemets gjerninger. Hvilket sverd er ikke Ordet! Og troens skjold! Med det kan vi slukke alle den ondes brennende piler.
I virkelighetens lys er ikke budene tunge. Dersom man i noen årtier har fulgt noen som har holdt Guds bud, og andre som ikke har gjort det, er forskjellen innlysende. I begynnelsen er det som om man kan synde uten at det får følger, men en dag vokser synden opp, og da føder den død.
Det motsatte gjør seg gjeldende for dem som holder Guds bud. I begynnelsen ser det langt fra alltid ut til å være noen særlig velsignelse med det. Men i det lange løp åpenbares det.
Det mest avgjørende er ennå ikke nevnt. Det er hva Luther uttrykker med ordene: «Gud lover alle dem nåde og alt godt som holder disse bud. Derfor skal vi også elske ham og med et glad hjerte gjerne leve etter hans bud».
Frigjort fra loven
Kanskje tenker du: Men er jeg ikke som Guds barn frigjort fra loven? Sier ikke evangeliet at Jesus ble dømt for mine gjerninger og at jeg aldri skal dømmes for dem? Er ikke Jesus lovens ende slik at rettferdigheten gis til hver den som tror? Er det ikke sant når Skriften sier: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus»?
Det skal svares et ubetinget og fulltonende ja på disse spørsmålene. Men du skal holde budene. Det vil Gud. Det er også slik, at Gud bare kan åpenbare frigjørelsen fra loven for den som holder Guds bud. Lever du som du selv vil, har du frigjort deg selv fra loven, og det fører til lovløshet. Da er du døv overfor frihetens evangelium. Du har ikke bruk for det, fordi du selv har gjort deg fri. Derfor blir du fort trett av å høre om korset, forsoningen og blodet. Det er et overstått kapittel. Du ser ikke at den som har frigjort seg selv, er mer bundet enn noen annen. Han er en syndetrell.
Paulus sier om seg selv at han engang levde uten lov. Det var mens han var fariseer. Det er bemerkelsesverdig. Man skulle umiddelbart tro at om noen var opptatt av loven, måtte det være fariseerne med deres 613 utlegninger av hva den innebar. Men loven er åndelig. Da det gikk opp for Paulus, fikk han med lovens hellige Gud å gjøre. Det fikk rystende konsekvenser. Han beskriver dem med ordene: Jeg døde. Gud åpnet hans øyne for at selv det beste hos ham var besmittet av synd, og så gikk han konkurs med alt sitt eget. Det gjør vi også, når Gud lar sin hellige lovs lys avsløre fordervelsens avgrunn i oss.
Samtidig kunne Gud nå inn til Paulus’ hjerte med evangeliet. Jesus var gått inn under alle lovens krav i hans sted. I ham var de oppfylt. Med Jesus eide Paulus den fullkomne lovoppfyllelse. Troen fant hvile på sikker grunn.
Hans brev til menighetene har et dobbelt sikte:
Først: De troende må ikke la friheten fra loven bli et påskudd for kjødet. Gjør de det, skal de dø. I stedet skal de leve etter de tallrike formaninger som fyller ca. en tredjedel av brevene.
Dernest: De troende må for alt i verden ikke slippe loven inn i hjertet! Gjør de det, mister de frelsesgrunnen, ja enda verre: Jesus vil ikke bli dem til noen nytte.
Jesus skal ha lov til å fylle hele ditt hjerte, så det ikke er plass til et eneste bud der inne! Her ligger grunnen til din dype og varige fred. Det betyr at det alene er han som er grunnlaget for den. Freden avhenger ikke av om det lykkes eller mislykkes for deg. Det samme gjelder gleden. I det ytre veksler det mellom mot og mismot, men ikke i hjertet. Der inne er Jesus, og han fyller det helt. Alle dine kilder er i ham. Mye kan gå deg imot, og det gjør deg bedrøvet. Men bedrøvelsen kan ikke røve fra deg gleden.
«Jeg vil løpe dine buds vei, for du gir mitt hjerte å ånde fritt» (Sal 119:32; dansk overs.).
Oversatt fra «Budskapet» 2/2007 ved IG