Gud kler oss i rettferdighetens kappe
Av Olav Valen-Sendstad
Det tales visselig i Skriften om to slags klesdrakter: En hvit kjortel som er Kristi rettferdighet og syndenes forlatelse (Åp 7:4), og en hvit kjortel som er en kristens åndelige frukter, gode gjerninger og hellig vandel. Men disse to kjortler må vi lære å holde fra hverandre og skjelne, dersom vi ikke skal lide skibbrudd i vår samvittighet.
Og nå er det uten videre klart som dagen at den drakt vi ovenfor har funnet at Skriften taler om, det er Kristi rettferdighet, som aldri skal eller kan røres sammen med vår egen rettferdighet og vår egen gjerning (Rom 10:3 f). At det siktes til Kristi rettferdighet fremgår derav at det i alle bilder heter: Drakten skulle være ferdiggjort på forhånd for dem som skulle ha den på. Og hvis det da skulle menes at denne drakt var noe vi selv skulle gjøre, hvor blir det da av Guds ord, når det sier at det er en ferdiggjort drakt vi får? – Derfor eier vi også ved troen på Jesus en rettferdighets drakt som ble ferdiggjort i det øyeblikk han i dødens smerte ropte: Det er fullbrakt.
Videre heter det i de nevnte bilder at det er Herren som utfører påkledningen, og at synderens stilling her bare er den å bli påkledd, være passiv. Hva gjør da alle disse hyklere som dreier og vender på dette ord så de selv er virksomme og aktive til å kle seg her ved inngangen? De spotter Gud. For han har sannelig sagt og vist for hele verden: Jeg vil kle bruden – men jeg vil kle henne alene, uten noen hennes medvirkning. For skal hun bidra her, blir det ingen skikk og rett orden på det. – For Herren er slik: han frelser, men han vil frelse alene, uten noen medvirkning i den sak.
Og dermed står vi ved den dypeste hemmelighet i hele dette bilde om at Gud kler oss i rettferdighetens kappe:
Hva er egentlig en klesdrakt, om vi skulle være så tåpelige å spørre så. Vi vet at ikke engang Sokrates unnså seg for å stille tåpelige spørsmål, riktig enfoldige og hverdagslige spørsmål – og han fant dog ofte frem til dype og rike erkjennelser nettopp med slike spørsmål.
Ja, hva er en «klesdrakt»?
Bibelen sier at det er noe en skal skjule seg med. Vi her oppe i det kalde nord bruker den også til å varme oss med, til å holde drepende frost ute og holde livgivende varme inne. – Og det er godt for alle som har lært det i livet med Gud at Kristi rettferdighet ikke bare er dem et skjul, men også vel skikket til å holde verdslighetens koldsindighet ute og holde den rene, åndelige varme inne.
Men Bibelen uttrykker seg også så enfoldig – som jo er rett nok – at en klesdrakt er noe en «tar på», noe en «svøper seg i», noe en «hyller seg i», kort sagt: noe en har utenpå seg.
Å, min leser, du må tro oss, dette er vel en enfoldig tale – men full av guddommelig visdom. Kristi rettferdighet er ikke noe som er inni deg, men utenpå deg – for Gud. Det er – som de gamle kalte det – en rettferdighet utenfor oss (justitia externa nos), som er gitt som en klesdrakt, for at vi skal prange i den for Gud. Derfor synger også en Herrens mann:
En evig rettferdighet
du oss fortjente
der pinen og døden
ditt hjerte omspente;
der har jeg de klæder
der smykker mig ut,
å prange for tronen
som deiligste brud.
Derfor kalte de gamle denne klesdrakt for «en fremmed rettferdighet» (justitia aliena) – for dermed å betegne at vi selv ikke hadde det fnugg av del i dens forarbeidelse, for å si at den er helt og holdent forarbeidet av Jesus fra Nasaret, og i tid og evighet blir den ikke forarbeidet av meg eller noen annen. Måtte du derfor alltid erindre deg, min venn, at inngang, frelse og nåde hos Gud har vi i all evighet ikke i noe vi har gjort, men ene og alene ved troen, i det han har gjort, han som elsket oss, og fullbrakte alt for oss.
I denne henseende er en kristen og en ugudelig aldeles og fullkommen like: Frelst og salig blir vi aldri i evighet ved noe i oss: verken ved noe i vår vilje eller i vår forstand, verken ved noe i vår følelse eller opplevelse, verken ved noe vi gjør eller ved noe vi kan, men ene og alene ved noe utenfor oss, ved en fremmed rettferdighet, ved en rettferdighet utenfor oss.
Bli derfor ikke hengende i ditt hjerte, grav ikke der om du vil vite hvordan din sak står for Gud. Ransak ikke dine tilstander – om de skulle være «gudbehagelige» og «kristelige». Gi deg dog en god dag i alskens «psykologi», «analyse» og graving i sprukne brønner som ikke holder vann. Men hold deg til Ordet, heng på Jesus, døm og straff ditt eget hjerte for dets vantro – og vit at han tilgir og forlater enhver som kommer til ham. Hold klippefast på dette at din frelse og ditt barnekår står ikke i «opplevelser», men i syndenes forlatelse og i Kristi rettferdighet. Og vit at i disse to har du en full og fri adgang til himmelens helligdom – om så ditt hjerte måtte fordømme deg til all helvetes pine. «Ti om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte, og kjenner alle ting» (1Joh 3:20). – Ja, han er større enn våre hjerter, hans nåde går over synden, og han som kjenner alle ting, han vet også grant – meget bedre enn vi – hvor stor og herlig Kristi fortjeneste og livsrett er: At den ganske og aldeles oppveier den hele verdens og alle synderes alle synder.
Fra «Rettferdiggjort av tro»,
Lutherstiftelsen, 1968