Det femte bud lyder: Du skal ikke slå i hjel!
«Hva vil det si», spør Martin Luther i sin forklaring, og han svarer: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste på hans legeme eller gjør ham noe vondt, men hjelper ham når han er i nød».
Jesu tolkning av loven
Dette budet har Jesus forklart for oss i Mat 5:21-26. Når han sier: «Dere har hørt det er sagt (…) men jeg sier dere», betyr ikke det at tilhørerne hadde hørt noe galt tidligere. Jesus opphever ikke det som sto skrevet i loven, den gjelder fullt ut. Å slå i hjel, å ta liv, er synd og gjør et menneske skyldig for Guds domstol. Dette gjelder i alle faser av livet, fra fosteret i mors liv og fram til de gamle på sykeseng.
Men samtidig sier Jesus at det er ikke nok om vi ikke slår i hjel. Dette budet har en større og dypere betydning. Det er ikke bare spørsmål om hva vi gjør, men Jesus retter søkelyset mot hvordan det står til i vårt hjerte.
Når Jesus sier: «Men jeg sier dere» – er det dette som er det avgjørende, selve hovedsaken.
Det er ikke nok at vi har kontroll på hva vi gjør, ikke legger hånd på noe menneske. Hat i hjertet er mord, heter det. Den som ikke elsker slik at han tilgir all urett og er fri for hat og forakt, er skyldig for Guds domstol, sier Jesus.
Jesus avslører tankelivet
Hva hat og forakt er, forklarer Jesus med tre utrykk:
«Harme» betyr en vrede som varer ved, som vi holder fast ved og ikke vil gi slipp på.
«Raka» er et meget foraktelig uttrykk. Det betyr å være dum, eller et null. Å bruke dette uttrykket i kristen sammenheng er det samme som å støte fra seg en medkristen som har gjort noe galt eller ikke lever opp til de moralske krav som gjelder.
«Du dåre» er en beskyldning som går på at dette menneske er en
kjeltring, en slyngel, det vil si en falsk kristen og en verdslig.
Å «si» dette betyr i denne sammenheng ikke bare å si høyt, men også å si lavt, med andre ord: å tenke. Å tenke ille om sin bror, er enda verre enn å si det høyt til ham. For tankene blir gjerne mer innbitte, og de vokser seg dypere inn.
Under skinn av å gjøre rett
Særlig ille blir det når slik forakt og fordømmelse skjer i kristendommens navn under skinn av å ville gjøre rett, mens det i virkeligheten kommer av selvhevdelse og hat i hjertet.
Synder vi mot dette budet, gjør vi oss skyldige i urett mot vår bror. Vi bør merke oss hvem det er Jesus sier gjør urett i denne sammenhengen. Det er den som forakter og fordømmer.
Å bære frem offer, er det samme som at vi ofrer oss ved å gjøre gode gjerninger som er etter Guds vilje. I Romerbrevet (12:1) taler apostelen om å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Det formanes vi til å gjøre. Det er altså en viktig side ved kristenlivet.
Forlik deg med din bror!
Men dersom vi har skyld på oss fordi vi har gjort urett mot et annet menneske, en kristen bror eller søster, og vi har oppført oss slik at disse klager på oss, og de har grunn til det, kan ikke dette oppveies av noe annet godt. Da er det én ting som er viktigere enn alt annet, sier Jesus, da skal vi gå til den vi har gjort urett mot og gjøre det vi kan for å bli forlikt. Det betyr å gjøre opp gjennom erkjennelse og tilgivelse. Når det er gjort, kan vi fortsette med andre gode gjerninger. Skynd deg å være føyelig, vær ikke stri og hard, men ettergivende og myk, slik at det kan bli forsoning. For kjærligheten sparer ikke seg selv, den er ikke ute etter egen ære, eller å ha rett.
Vær ikke som fariseerne!
Fariseerne og de skriftlærde skulle alltid ha rett, slik var deres rettferdighet. Derfor var de harde og uforsonlige. De visste ikke hva det var å være føyelig. Det ser vi i deres møte med Jesus. Da skal vi huske at denne fariseisme som det er tale om her, ikke er et spesielt jødisk fenomen. At Jesus advarer mot dette beror jo nettopp på at det har så lett for å dukke opp i alle fromme sammenhenger, ikke minst hos de kristne.
Evigheten avgjøres her i tiden
Mens vi ennå er med ham på veien, før livet er slutt, må vi være føyelige overfor Gud og mennesker. For selv om livet tar slutt, er vi ikke ferdig med oss selv og vår skyld. Vi bærer den med oss inn for Guds dom.
Det er nå i dette liv at grunnlaget legges for det kommende. Hvordan vårt forhold til vår Herre Jesus er, vil avspeiles i vårt forhold til våre medmennesker. Er vi føyelige overfor ham, blir vi det også overfor vår neste. Da blir vi frelst, ikke på grunn av våre gjerninger, men ved i tro å føye oss etter ham som er vår forsoner og frelser, Jesus Kristus.
Herre du høre meg.
Herre, du føre meg
hvordan og hvor hen
det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg.
Lær meg å føye meg
etter din vilje,
mens her jeg er gjest!
Du er den eneste,
helligste reneste.
Gi meg ditt rene
og hellige sinn!
Frels meg fra snarene.
Fri meg fra farene.
Ta meg til sist i
din herlighet inn!
Sb nr. 521:3-4
|
|