Forkynnelse uten frukt for himmelen

Intervju ved Dag Rune Lid

– Der domsforkynnelsen forstummer, omvendes ikke mennesket lenger.

Det er Hans Erik Nissen (68) som sier dette. Han er en kjent forkynner og forfatter i Norden, og har gjennom en hel generasjon vært rektor ved Luthersk Missionsforenings Højskole ved Hillerød i Danmark. Gjennom de siste årene har forholdet til kirkevekstbevegelsene skapt sterke spenninger i dansk kristenliv, og han legger ikke skjul på at han er sterkt kritisk til disse nye impulsene.

Forbrukerkristendom

– Et vantro menneske ønsker noe ganske annet enn Herren. Følger vi de vantros ønsker til forkynnelse, virkemidler, møter og gudstjenester – føres vi mot forbrukerkristendom. Det vil si en kristendom som gir folket hva det selv vil ha. Den blir populær, men forfører sjelene. I de siste årtiene har nettopp en slik forbrukerkristendom spredt seg mellom kristenfolket gjennom kirkevekstbevegelsene.

Han påpeker at frafallet fra Herrens ord ofte skjer under påberopelse av at det ene ikke utelukker det andre. Man kan godt lytte til folket, uten at det får innflytelse på ens urokkelige tillit til Guds sannhet. Slik har sikkert også Eva tenkt, da hun møtte slangen, og hun har hatt mange etterfølgere.

– Skal Guds ord bevares rent, skjer det ikke ved å gå på kompromiss. Det lærer våre reformatoriske fedre oss gjennom undervisningen av Skriften alene! Det som til alle tider har skapt sann bibelsk vekkelse og fornyelse, har vært å vende tilbake til Skriften.

– Den kirke, som i lydighet mot folket handler mot Gud, fratar sin mulighet for å si: Så sier Herren! Alt kan likevel for en tid se stort og blomstrende ut, men kirken har mistet sin myndighet, og da er det bare en av to muligheter tilbake: Omvendelse eller å fortsette fram på dødens vei, understreker han.

Jesus forkynner et domsbudskap

Nissen påpeker at i tidligere vekkelsestider nådde domsbudskapet verden utenfor kirkens og bedehusets murer. Tallrike ble klar over at de var under Guds vrede og dom. De var fortapt og gikk fortapt. For mange av dem ble bevisstheten om helvetet uutholdelig, og de ropte om frelse. Det ropet ble hørt i himmelen! I dag er det annerledes, og det henger i stor grad sammen med denne endring i forkynnelsen. I dag tales det om Jesus kjærlighet på en slik måte at uomvendte tror at alt er vel.

– Mange som har profetert, drevet ut onde ånder og gjort mange undergjerninger i Herrens navn, skal i dommen vises bort fordi Herren ikke kjenner dem. En mann, som i motsetning til mange andre, sier ja til invitasjonen til kongesønnens bryllup, blir på Jesu ord kastet utenfor med bundne hender og føtter. På tross av fem bankende brudepiker, blir ikke himmelens dør åpnet. Ingen har heller aldri talt så mye om helvetet som nettopp Jesus.

– Det er her kjernen ligger. En kirkefremmed kan langt på vei leve med en forkynnelse som fremstiller ham som fortapt. Noen innefor kirkevekstbevegelsen taler også om fortapelsen, men ikke fortapelsen som en følge av Guds vrede og dom. Den ligger mer på linje med den fortapthetsfølelse vi også møter i moderne litteratur som en del av vår menneskelige natur. Men det er noe helt annet med erfaringen av Guds vrede og dom. Når det naturlige menneske får erfare denne dom, reiser det seg i protest. Da står man avslørt i sitt innerste.

– Nåtidens forkynnelse skildrer alt for sjelden Gud som den dømmende og straffende Gud. Det fører til at mange først i dommen møter ham som den han er, og det er forferdelig! Da er det for sent å vende om! Åpner vi oss for det bilde som for eksempel Willow Creek (WC), og de andre kirkevekstbevegelsene tegner av Gud, vil vi miste erkjennelsen av hans hellighet og frykten for ham som kan ødelegge vår sjel og legeme i helvete.

– Da vi i Norden opplevde dyptgripende samvittighetsvekkelser fikk mennesker et møte med den hellige Gud, men denne forkynnelsen er blitt mer og mer svekket i vår tid. Det er ingen tvil om at dersom vi åpner oss for inspirasjon fra kirkevekstbevegelsene, vil forkynnelsen av Guds vrede bli ytterligere svekket, og det vil få konsekvenser for evigheten. Der domsforkynnelsen forstummer, omvendes ikke mennesket lenger. Det er bare domsforkynnelsen som kan gjøre det klart hva man skal vende seg fra.

– Uten forkynnelsen av syndens følger i møte med Gud i hans hellighet og vrede, vil synden oppleves som mangler, feil eller noe som ikke er så godt – men den blir ikke skyld for den himmelske dommer.

Veien til livet kun gjennom døden

Hans Erik Nissen mener det er sant som Luther sier, at der Ordet forkynnes, vil Gud skape troen. Men det er også sant, at uten forkynnelse av lov og evangelium vil mange forføres og tro at de er kristne, uten at de noen gang er blitt det. Finner ikke syndenøden veien til hjerter og samvittighet, gjør heller ikke nåden det, sier han.

For å kaste lys over dette tar han fram en beretning fra Bibelen (Joh 8) der det står: «Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. (…) Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»

– Jesus kan gjøre dem frie, men da må de bøye seg for hans ord når han sier: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster.» Men de ville ikke bøye seg. Det hele ender med at de vil steine Jesus. Det er en merkelig reaksjon, for det var jo jøder som var kommet til tro på Jesus. Man kan altså tro på Jesus uten å tro. Årsaken er at det er to former for tro.

– I det ene tilfellet er det tale om at man er tilhenger av Jesus, og lytter til ham. På denne måten skiller man lag med den store gruppen som ikke bryr seg om ham, men man er likevel fremmed for den levende tro. Det er denne levende tro Jesus vil føre disiplene inn i. Det skjer ved å møte dem med evangeliet, og samtidig baner han vei for det inn i deres hjerter gjennom domsforkynnelsen.

– Det er nemlig ingen vei til livet uten gjennom døden. Domsforkynnelsen er dødens avslører. Jeg ser meg selv død i synder og overtredelser, men under dommen fødes erkjennelsen av at Jesus er synderes frelser og mitt eneste håp, sier han.

– Vi er kalt til å føre mennesker til omvendelsens trange port, hvor all min rettferdighet kommer inn under dommen. Det får mange til å si nei og til å spørre om de ikke kan komme inn i Guds rike på et annet sted. Her settes vi på prøve. Vil vi være tro mot Jesus, som lot den rike unge mann gå, da han ikke ville bli fattig? Vil vi hjelpe ham inn i innhegningen ved å la ham klatre over et annet sted, og ikke inn gjennom døren? Det er ikke gitt oss å kjenne hjertene, men vi er kalt til å bedømme forkynnelsen og kjempe for den tro som en gang ble overgitt til de hellige, understreker han.

Utelukkelse av menigheten

– WC mener at skal en vekkelsesbevegelse ha noen framtid, må de bryte med det de tidligere har stått for og på avgjørende punkter endre det bilde som gjennom forkynnelsen er tegnet av dommens og vredens Gud.

– Det vil oppleves meget smertefullt for en del av menigheten. Men de som har fått syn for det nye skal stå urokkelig fast og ikke for noen pris gi etter. Det skal vises forståelse og man skal gi de sørgende tid til å gjennomlide det de har mistet, i en sorgperiode. Men kan motstanderne av det nye ikke innfinne seg med dette, skal man spørre dem om det ikke var bedre at de fant en annen sammenheng å være med i.

– Hjelper heller ikke dette, skal man gå fram etter Jesu anvisning i Mat 18:15-17: «Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!»

– Utelukkelsesprosessen er begynt, og ved veis ende står den som fastholdt menighetens opprinnelige linje, som en synder, som menigheten ikke vil kjennes ved. Det verste er at man mener å handle i overensstemmelse med Guds ord. Å dra Matteus 18 inn i denne sammenheng er ikke uttrykk for bibelbruk, men for bibelmisbruk. Da tar en Guds ord til inntekt for eget maktbegjær, sier han.

– Men hva får WC til å ta et så drastisk skritt? – Utvilsomt akkurat det samme som får den svenske statskirke til å utelukke alle fra presteembetet, dersom de ikke anerkjenner den svenske statskirkes syn på kvinnelige prester. De strømninger og holdninger som gjør seg gjeldende blant folket som helhet, trenger med en viss forsinkelse inn i kirke og menighet. Vi ser det gang på gang i Israels historie, og historien gjentar seg.

– I Danmark opplever vi det på vår egen kropp. Hva er det som får samtlige danske biskoper til å si at homofilt samliv ikke er synd, når Guds ord sier det motsatte? Det er hensynet til hva folk mener, og man er klar over at dersom man ikke bøyer seg for dette, får det avgjørende betydning for folkets vurdering av kirken. Folket vil stemple kirken som dømmende, og de frykter kirkens store flertall mer enn noe annet. I sin falske troskap mot folket nekter man å være bærer av Guds domsbudskap.

Ingen metodetenkning tidligere

Nissen påpeker at Gud byr oss å tenke på våre veiledere, som har talt Guds ord til oss. Vi skal betrakte utfallet av deres livsløp og etterligne deres tro. Da må vi ikke se på Guds ord som noe vi kan skalte og valte med etter vårt eget forgodtbefinnende. Hva Gud sier, er uttrykk for hans vilje. Setter vi oss ut over den, forlater vi velsignelsens vei.

Han mener blant annet at det er forunderlig å se hvordan kristne i generasjon etter generasjon er blitt ført til kjernen i Guds ord gjennom Luther og Rosenius. Det er ikke skjedd gjennom en teoretisk forståelse av bestemte sannheter, men gjennom hjertes erkjennelse og troens mottagelse. Veien til frelse for dem heter evangelium for ugudelige. Alt vårt er smittet av oss. Intet holder mål, men blodets renselse er total. Nåden er nåde over nåde, men vi kan ikke gripe den, men Gud kan vekke døde. Han alene er troens opphavsmann og fullender!

– Du finner ikke den metodetenkning hos Luther og Rosenius som kirkevekstbevegelsene er bærere av. Våre læreforfedre taler til deg som slike som er tiggere. De forkynner Kristus korsfestet. Gjennom deres vitnesbyrd berøres ditt hjerte av Guds kraft. Den kristendomsforståelse du møter hos dem, og den som kommer til uttrykk gjennom Willow Creek i ord og praksis, er uforenlige, sier han.

Sangene avslører

– Når en skal danne seg et inntrykk av troens liv i en bestemt tidsperiode av kirkens historie, er en av de viktigste kildene de sangene og salmene som er kjent, elsket og brukt i denne tiden. Reformasjonen, pietismen og vekkelsen fødte en ny sang. Uten tvil kan den åndelige utvikling blant evangeliske kristne gjennom de seneste årtiene avleses ut fra de sangene som synges.

– Korte sanger og vers sunget på lette og iørefallende melodier har vunnet stor utbredelse. Innholdsmessig uttrykker de fleste sangene noe som kristne kirker og frikirker har felles. Gud som skaper og opprettholder, hans kjærlighet og omsorg. Gleden og tryggheten ved å være i hans hånd er temaet som vendes tilbake til på ny og på ny. Det som derimot står svakt er blant annet evighetsalvoret, kallet til frelse, forsoningen, nåden, troen alene, Ordet, syndenes forlatelse og sakramentene.

– I mange ungdomssammenhenger er det for en stor del overnevnte sanger som anvendes. Jesus som Guds lam, korset og blodet kretser de nye sangene slett ikke om i samme grad som tilfellet var med de eldre sangene. De nye sangene forbinder jord og himmel, men det skjer oftest utenom korset, påpeker han.

Korset forsvinner

– Går vi årtier tilbake hørte man på bønnemøter gang på gang de unge takke Jesus for hans død på korset. Den takkebønn er sjelden i dag. Det henger sammen med at korset ikke har samme plass i hjerte og sinn som tidligere. Her er tale om et stort åndelig tap.

– Mange av de tidligere sangene er født i nød, anfektelse og kamp. De viser oss hvor hjelpen og trøsten kan finnes, når det er vanskelig både åndelig og menneskelig. Sangene er gjennomsyret av erfaringer i livet med Gud. De hjelper oss til forståelse av vår egen situasjon, som det ofte kan være vanskelig å sette ord på, men så kjenner en seg igjen i en sang eller salme. Inn i den situasjonen virker så salmens Kristus-vitnesbyrd. Vi verken kan eller skal kopiere andres erfaringer, men de kan være med på å danne strømlinjer i vårt sinn og berike vårt liv med Gud. Det er viktig i en tid, hvor mange kristne opplever sitt åndelige liv som fattig og tørt.

– Det betyr ikke at vi ikke fortsatt kan synge sanger som går under betegnelsen lovsanger. De uttrykker glede, takk og lovprisning. Men hovedvekten skal legges på sanger og salmer, som beriker vår åndelige erkjennelse og erfaring i kraft av deres åndelige tyngde de er bærere av. Det er en vei inspirasjonen fra WC og kirkevekstbevegelsen ikke tilskynder oss til å gå, fordi slike sanger er bærere av et åndelig syn som man ikke har tro for, avslutter den danske bibellæreren Hans Erik Nissen.

---