Kom, la oss vende om til Herren!
Av Asbjørn Fossli

Hoseas 5:10-6:3

Israelsfolket var et gjenstridig folk, de søkte ikke Herren sin Gud, som hadde ført dem opp fra Egypt med mektig hånd. Nei, folket sank bare dypere og dypere ned i gjørma, og de vendte seg bort fra Herren. De vendte seg til alle andre steder.

Ingen søker Gud

Slik er mennesket. «Det er ingen som søker Gud», skriver apostelen Paulus i Romerbrevet. Selv ikke Paulus gjorde det. Men Gud søkte Paulus. Jesus sier om seg selv at han er kommet for å søke og frelse det som er fortapt, de som ikke er i stand til å søke Gud.

Det er dette vi leser om her. Og det er et hardnakket folk, og det må brukes kraftig lut for om mulig å få folket i tale. «Efra’im blir undertrykt, knust ved dom. For han fant det for godt å følge menneskers bud. (…) Da Efra’im så sin sykdom og Juda sitt sår, da gikk Efra’im til Assur og sendte bud til kong Jareb. Men han skal ikke kunne helbrede dere, og deres sår skal ikke bli legt» (Hos 5:11+13).

Gud søker oss

Til tross for dette ser vi at Herren søker Israelsfolket. Her i 6:1 må det være profeten som kaller folket til omvendelse. Det er som om han spør som Jesaja: «Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg ved de fete retter» (Jes 55:2).

Ja, Herren både kan og vil hjelpe. Det er derfor han nå kaller gjennom profeten: «Kom, la oss vende om til Herren! Det er han som har revet i stykker, men han vil også lege oss. Han slo, men han vil også forbinde oss» (Hos 6:1).

Det er merkelig å tenke på at Gud både ødelegger og bygger opp, han døder og gjør levende. Allikevel bærer han navnet «Jeg er». Og hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygge (Jak 1:17).

Hvorfor handler Herren så forskjellig? Taler Guds ord feil? Er ikke Gud så uforanderlig allikevel? Nei! må vi svare på det spørsmålet. Guds ord taler ikke feil. Gud forandrer seg ikke, men menneskene forandrer seg. Den ene dagen vender de seg hit og den andre dagen vender de seg dit. Det er det som er problemet.

Syndens lønn er døden

Folket hadde gitt synden rom. Men Gud er hellig, en fortærende ild, og syndens lønn er døden. Enten måtte synden vekk eller Herren vekk. De mente de levde med Gud, men Gud vitnet ved sine profeter om at de hadde forlatt ham. «Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (Jer 2:13).

Apostelen Johannes vitner om Jesus: «I Ham var liv». Israelsfolket hadde forlatt livet og vendt seg til døden. De hadde vendt seg fra velsignelsen til forbannelsen. Herren måtte straffe folket, det var ingen vei utenom. Moses hadde satt folket på valg før de skulle inn i det lovede land.

Livet og døden

«Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie. Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i og ta det i eie. Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!» (5M 30:16-19).

Velsignelsen eller forbannelsen

Herren måtte forholde seg til sitt eget ord, til det han hadde sagt og lovt – både velsignelsen og forbannelsen.

Men til tross for Herrens dom over folkets frafall var det ennå håp. Herren forkaster ikke til evig tid. Det leser vi om i v 1–5 i det samme kapittelet: «Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt deg, og du tar det til hjerte ute blant alle de folk som Herren din Gud har drevet deg bort til, og når du av hele ditt hjerte og hele din sjel omvender deg til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn, da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg. Han skal igjen samle deg fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt deg iblant. Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie» (5M 30:1-5a).

Legedom for de falne

Slik er Herren også i dag. Om du har falt aldri så dypt, er det allikevel legedom. Ikke i Assur eller Egypt, men hos Herren. I Jesaja 53 står det om Jesus: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (v 3-5).

Det er dette det står om i teksten vår, i Hosea 6:1: «Han vil lege oss» og «han vil også forbinde oss».

Din misgjerning er tatt bort!

Så stor virkning hadde Jesu forsoningsverk at hele Israels ugudelighet ble utslettet. I Jeremia er det profetert om Israelsfolkets tilbakekomst til Israel: «Og jeg vil føre Israel tilbakt til dets beitemarker, det skal beite på Karmel og i Basan, og på Efra’ims fjell og i Gilead skal det ete seg mett. I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes, for jeg vil tilgi dem som jeg lar bli tilbake» (Jer 50:19-20).

De skal «lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes». Slik er det med den synd som er dekket av Jesu hellige blod. Den synd er oppgjort og betalt til minste dråpe.

Og det er på dette grunnlag Jesaja skal trøste folket: «Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder» (Jes 40:2). På korset sa Jesus: «Det er fullbrakt». Ja, det er fullkomment fullbrakt.

Tørre ben blir levende

Vi leste at Herren «vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje vil han oppreise oss og vi skal leve for hans åsyn». Jesus sier: «Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til ham: I førtiseks år har det vært bygd på dette templet, og du vil reise det på tre dager? Men han talte om sitt legemes tempel» (Joh 2:19-21).

Men i Esekiel 37 står det også konkret om at folket skal bli gjort levende. Og det skjer ved at de erkjenner sin sanne stilling og hører Guds ord. «Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned mitt i dalen. Den var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. (…) Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse ben er hele Israels hus. Se de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt. Profetér derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land» (Esek 37:1-2+11-12).

I ham har jeg velbehag!

Jesus kom for å søke og frelse det som var fortapt. Han gikk inn under Guds dom og vrede. «Se der Guds lam, som bærer verdens synd», sier døperen Johannes. Jesus kom til verden for å dø. Han var fullkommen, hellig og ren. Faderen vitner om ham og sier: «I ham har jeg velbehag». En slik frelser er det du og jeg trenger. En fullkommen frelser og en fullkommen frelse.

«Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden» (Hos 6:3).

Himmel eller helvete

Ja, i dag har vi valget mellom livet og døden, velsignelsen og forbannelsen, himmelen og helvetet. Må vi vende om til han som både kan og vil frelse. «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt» (Jes 55:6-7).

Håp for håpløse

Selv for det ugudelige Israelsfolket var det håp, ja selv for oss er det håp. Må vi vende oss til Jesus med all vår synd og ugudelighet – hver dag. Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham dømmes skyldig. For «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom». Og dette gjelder til evig tid.

---