Å misbruke Herrens navn
Av Sigbjørn Agnalt
Det andre bud lyder slik:
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
Martin Luther fortsetter i sin forklaring: «Hva vil det si? Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke bruker hans navn til å banne, sverge, gjøre trolldom, lyve eller bedra, men kaller på Gud i all nød, ber, lover og takker.»
Vi skal frykte og elske Gud – det er ikke skrevet som en utfyllende innledning på en setning. Men det uttrykker nettopp det vi skal. Det er her selve hovedsaken i budet er å finne. Vi skal i vårt hjerte frykte og elske Gud, så vil all vår tale og bruk av Guds navn ikke bli misbruk, men en rett og god bruk. Med Guds navn forstår vi her ikke bare de mange navn han har i Skriften, men også alt hans ord slik det er gitt oss i bibelen. Den rette bruk springer ut av et rett hjerteforhold til Gud. Bare den som har Guds navn rett i hjertet kan ha det rett i munnen. Er ikke dette rett, blir vår bruk av Guds navn misbruk, selv om det i det ytre virker både kristelig og fromt.
Å ære Gud med leppene
«Og Herren sier: Fordi dette folket holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og deres frykt for meg er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg fremdeles gå underlig fram mot dette folket, underlig og forunderlig. Deres vismenns visdom skal forgå, og deres forstandige menns forstand skal skjule seg» (Jes 29:13-14).
Guds kjærlighet til oss er så stor at hans hjerte er ikke langt borte fra oss. Derfor ser han oss og legger nøye merke til hvordan det står til i vårt hjerte. Det nytter ikke å narre en som elsker. Dersom våre hjerter er langt borte fra Gud, hjelper det oss lite om vi tror at vi er fromme og fører en kristelig tale. Gudelighet og kristelighet i munnen blir da ikke annet enn avskyelig hykleri. Gud talte til et ugudelig folk, men de hadde lært seg å dekke over sin ugudelighet med gudelige ord. Den dype forakt og ulyst til Gud i sitt hjerte skjulte de med lepper som æret Guds navn. Dess større ugudelighet i hjertet, dess rikere og frimodigere var fromheten i munnen. Hvordan er det så med oss, er det slik vi lever med Gud?
Falsk fromhet
«Et grunnleggende kjennetegn på misbruk av Guds navn er at mennesket, på grunn av sitt svikefulle hjerte og løgnaktige sinn, bruker Guds navn for å fremme sine egne interesser, og for å skape tiltro til seg selv. Slikt skjer når mennesket bruker Guds navn eller kristennavnet til å smykke seg selv med, ved at man fremtrer i falsk fromhets kledning og gir seg ut for å være gudelig eller sympatisk innstilt til Gud og troen for å skape tillit rundt sin egen person og det man står for. Dette skjer både i verden og blant kristne.
Alt slikt er så vanlig at det forplanter seg til lettsindig bruk av Guds navn i tide og utide. Språket blir fullt av åndeligheter og kristelige fraser som går på Guds navn, men dypest sett går det på å fremstille seg selv som from og aktverdig i godtfolks omtale. Guds navn brukes altså til å fremme seg selv og egeninteressen. Guds navn og ære er i seg selv overhode ikke i interessefeltet, utelukkende jeg selv, jeg selv, jeg selv». (A.Valen-Sendstad)
Frafall i hjertet
Årsaken til dette misbruk og frafall er altså å finne i hjertet, som er langt borte fra sin Gud. Derfor vil Gud gå underlig og forunderlig frem mot et slikt folk. Han vil ta sin visdom og forstand bort fra deres lederes og deres profeters hjerter. Det betyr ikke at de ikke vil fortsette å tale som om de har visdom og forstand, men deres tale blir like tom og falsk og forførende som deres gudsdyrkelse er. Alt blir bare menneskebud og mennesketanker, som leder til åndelig mørke og fortapelse.
Urene lepper
«I det året da Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone (…) Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper…» (Jes 6:1a+5a) Han som hadde vært profet og forkynner fikk se seg selv i Guds sannhets lys. Da så han noe som han aldri før hadde sett; hans lepper var urene, og han hadde et hjerte som var langt borte fra Gud. Det nyttet ikke å unnskylde seg. Det var bare ett igjen å si; ve meg! Jeg er fortapt.
Renset på hjertet – fri til å tjene
Da handlet Herren. Han renset bort synden, ikke bare munnens, men all synd i hjertets innerste. «Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en gloende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet» (Jes 6:6-7).
Den som er renset av Herren trenger ikke lenger å dekke over sin synd. Han er fri til å tjene, også med sin munn.