Alt hører Herren til! (Del II)
Tale av Kristian Fagerli, 2. oktober, under Bibelhelg på Solgry
Menneskene er ikke satt som eiere av alt, men som forvaltere. Har vi fått overgitt noe, skal vi ta vare på det. Ikke til beste for oss, men til beste for han som er den rettmessige eieren.
Vi skal ikke samle skatter i vårt skattkammer, men vi skal samle skatter i hans skattkammer i himmelen. Vi skal bruke det vi har fått å forvalte til det beste for ham, og hans sak.
Det er så mange fine eksempler i fra Bibelen på at mennesker gjorde nettopp det. De var seg bevisst denne enkle sannhet, at det var ikke deres. Det skulle stilles til Guds disposisjon.
To fisker og fem brød
Vi husker den lille gutten med to fisker og fem brød. Det var sikker matpakken hans den dagen under det lange friluftsmøtet med Jesus. Så kommer disiplene til Jesus og sier: – Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men det er en gutt her. Han har disse brødene og disse to fiskene.
Så sier Jesus: Bring det til meg! Tror du disiplene tok det fra gutten uten å spørre? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror disiplene nettopp gikk til gutten og så sier de: – Jesus vil ha matpakken din. Ser du det for deg?
– Hva hadde du sagt? Jeg vet ikke hva jeg skulle sagt. – Skal han ha maten min? Hva skal jeg ha da? Dersom jeg treffer igjen den gutten i himmelen, vil jeg spørre han: – Gav du pakken til Jesus med en gang? Var du i tvil?
Heldigvis gav han fra seg matpakken, slik at den ble brakt til Jesus. Tror du gutten gikk furten hjem? Nei, han gikk hjem god og mett, og med et mektig vitnesbyrd i hjerte og sinn om en Gud som kan fylle alle korger.
Den fattige enken
Vi leser om den fattige enken. To skjerver hadde hun. Skjerven var den minste mynten. I dag er det femtiøringen hos oss. To femtiøringer, to kobbermynter hadde hun i handa. Hun skulle til tempelet, til Herrens hus. Det hun ikke visste, var at Jesus satt der den dagen. Det står at han så hva de gav.
Det står at mange rike la av sin overflod i kisten. Det var store beløp. Men Jesus visste at de gikk tilbake til sin rikdom. De kom ikke til å lide noen nød. Selv om de gav store summer, så Jesus ingen grunn til å samle disiplene.
Men da denne enken kom og gav disse to femtiøringene reiste Jesus seg og sa til disiplene: – Kom, nå skal vi snakke litt sammen. Det står at det var alt hun hadde å leve av. Når hun kom hjem etter tempelbesøket så hadde hun ikke noe mer å leve av.
Når jeg kommer til himmelen skal jeg spørre henne: – Hvordan forsørget Gud deg denne kvelden? Jeg tror jeg skal få høre en lang historie.
Maria og nardussalven
Vi leser om Maria, som var utfridd fra onde ånder, og fra all elendighet. Hun kneler ved Jesu føtter, og tar fram en alabastkrukke. Den var av denne hvite kalksteinen som var importert fra Egypt.
Krukken var fylt av nardussalve. Vi vet ikke hvordan hun hadde fått tak i denne salven, for det var salve for 300 denarer. Det var altså salve for 300 dagslønner. Det vil si at det var salve tilsvarende en hel årslønn. Det var salve for 200.000 kroner.
Denne dagen tok hun krukken ned fra skapet sitt og tok den med til Jesus. Hun knuste den og salvet Jesus. Alt skulle Jesus ha! Det vakte reaksjoner, men Jesus lot henne gjøre det.
Forvaltere for Herren
Vi leser om en mann. Vi vet ikke hva han heter. Han trer bare frem i et par vers i Bibelen, og så er han bort igjen. Disiplene spør Jesus: – Hvor skal vi spise påskemåltidet? Jesus svarer: – Gå ned i byen. Der skal dere møte en mann som bærer på en vannkrukke.
Det var kvinnearbeid det å bære vann. Derfor var det lett å kjenne igjen denne mannen. Det var nesten som folk snudde seg etter ham. Det var et sikkert og lett kjennetegn.
Han skal dere gå bort til og spørre: – Hvor er det rommet Herren kan spise nattverd sammen med disiplene sine? Da skal han straks vise dere et rom som er dekket og beredt. Alt skal være klart.
Vi vet ikke helt sikkert, men sannsynligvis var det et rom hvor han hadde tenkt å spise påskemåltidet med sin familie. Påskemåltidet var det viktigste måltidet for jødene. Det er som med julekvelden her. Da samles hele storfamilien, og da tar du frem «hvitduken», krystallglassene og sølvtøyet. Det er liksom Måltidet i løpet av året.
Der hadde han gjort i stand for seg og sine. Men straks han får høre at Jesus har brukt for det rommet, så gir han det fra seg – selve julebordet sitt.
Straks, ikke noe for eller imot. Det var ikke noen kald, kjølig avveiing. Herren hadde bruk for det. – Hvem er jeg da, bare en forvalter. Dersom eieren selv kommer og trenger det jeg har, må han selvfølgelig få det.
Vi leser om Josef fra Arimatea. På samme måten gir han fra seg sin grav. Han hadde et linklede som han hadde kjøpt. Det var ikke en gammel fille han hadde oppe på kvisten, men et renset og fint linklede. Han øser det ut! Han gir det fra seg, for Jesus trenger det!
Vi leser om en gruppe kvinner – Johanna, Susanna og mange andre. De tjente dem med det de hadde, sier Bibelen. En del av dem var velstående, og så tjente de Jesus og hans flokk med det de hadde. En del av dem var velstående.
De tjente ikke med ti prosent, men med alt det de var og alt det de hadde. Det var stilt til Jesu disposisjon, og til hans folks disposisjon. Det er mange vakre eksempler på mennesker som var seg bevisst, at vi eier ingen ting. Vi er forvaltere for ham som tilhører himmel og jord.
Himmelsk rentefot
I Luk 16:9 står det: «Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger!» Det vil si: Bruk pengene dine på en slik måte at sjeler kan bli frelst, og du kan få deg venner – åndelige brødre og søstre. Ved at du gav av dine midler, ble de vunnet.
Den dag himmel og jord forgår og Guds folk skal hjem, da kan de ta imot dere i de evige boliger. Da har du samlet skatter i himmelen. Da har du brukt pengene og midlene dine til en helt eventyrlig rentefot. Glem bankene som gir to, tre eller fire prosent. Hva om din tusenlapp kan berge en sjel for himmelen? En sjel er mer verd enn hele verden. Hvilken rentefot blir det?
Skaff dere venner ved den urettferdige mammon, så de den dagen mammon og alt annet svikter og brenner opp, kan ta imot dere i de evige boliger. Da kan dere fryde dere sammen i all evighet. Da har du forvaltet godt. Da har du brukt dine midler rett.
Bibelens ideal til oss, ikke VG og Dagbladet sitt ideal, er et enkelt og nøkternt liv. Jesus sa: – Se på fuglene under himmelen! Se på liljene på marken! Ikke gjør dere strev og uro med mange ting. Bibelen taler om Gudsfrykt med nøysomhet. Det vil si at du er fornøyd med det du har. Idealet er ikke å fylle alle loft. Guds Ord sier at nøysomhet er en stor vinning.
Ikke armod og ikke rikdom
«La falskhet og løgnens ord være langt borte fra meg! Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød» (Ord 30:8).
Jeg skal ikke være talsmann for noen fattigdomsromantikk. Du som har opplevd 30-årene vet at det var noe langt annet. Bibelen sier: – Gi meg ikke armod. Gi meg ikke rikdom. Har du bedt denne bønnen?
Jeg har formet leppene til denne bønn, men jeg tror aldri hjertet har vært helt med. Det er så vanskelig for meg til å få hjertet mitt til å be slik. Gi meg i dag, og gi oss i dag vårt daglige brød. Er det ikke risikabelt å leve så enkelt? I dag sier alle at vi må ha noe i bakhånd. Vi må ha noe i reserve.
Bibelen sier det slik i Hebr 13:3: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Når Bibelen sier for, da må du se etter, for da er det som er sagt begrunnet og underbygget. «For jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
Jeg tror på Gud Fader, og teller mine penger! Tror jeg på Gud Fader? Er jeg bibeltro i møte med slike vers? «For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
Min hjelp kommer fra Herren
«Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?» Så bryter salmisten ut: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper» (Sal 121:1-2).
Du som har lagt ditt liv i Jesu hender. Det er ikke noen hvem som helst du tilhører. Det er ingen liten kar. Det er ikke en som er fattig. Det er himmelens og jordens skaper!
Når kollektkurven går rundt her i kveld, så ligger han ikke på kne ved dine føtter og ber om en femti-lapp. Så fattig er han ikke. Det må du bare glemme! Det er himmelens og jordens skaper! Tenk hvor stort det er å få høre han til. Tenk hvor stort at han kan bruke mine midler, og det vesle jeg legger i kurven. Tenk at far vil ha barna med i arbeidet. Tenk for en nåde!
Det er ikke risikabelt å høre Herren til. David sier i Sal 37:25 «Jeg har vært ung og blitt gammel, men jeg har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.» David snakker ut fra et helt livs erfaring. Så understreker han at han enda ikke har sett, at den som har lagt sitt liv i Herrens hender har blitt til skamme, eller at hans barn har sprunget og lett etter brød. Herren står ved sine løfter!
Når det gjelder Gudsfrykt med nøysomhet så skal vi gi nøye akt på hva Bibelen sier om velsignelse. På søndagsskolen ble det spurt: – Hva er velsignelse for noe? Så kom det fra den lille gutten: – Det er det som gjør suppen til mor dryg.
Heime hos oss er gryta bestandig full. Vi ber om velsignelse, og vi ber for maten. Nå er jeg ærlig: Hjemme hos oss har vi aldri samles rundt middagsbordet i den forvisning om at velsigner ikke Gud nå og gjør suppa dryg, så blir vi ikke mette. Det har vi aldri gjort hjemme hos oss.
Vi har bestandig hatt nok! Vårt problem er ikke at vi mangler, men at vi aldri kommer til bunns i fryseren. Det ligger mat på bunnen av fryseren som er flere år gammel. Det er så mye.
Herren skal velsigne
Så går vi kanskje glipp av noe. Vi så det i Afrika. Der måtte de be om det daglige brød. Det ble et avhengighetsforhold til Herren også på det planet. Det ble et stadig rop om å få, om velsignelse, om at suppa måtte bli dryg. Så er faren med vår velstand at vi trenger ikke be om velsignelse. Vi har satt oss utenfor.
Men Bibelen har veldig mye å si om dette. Vi kunne lest fra 5. Mosebok om det. Der står det: «Herren skal velsigne din kurv.» Hva er kurv for noe? De sanket avlingen sin i den. Det var i den de samlet fisken, dadlene og frukten.
Den kurven du skal gå ut på åkeren med om morningen, den skal jeg velsigne sier Jesus. Så skal jeg velsigne deigtrauet ditt, hvor du baker ditt brød, slik at suppa og brødet blir drygt for deg. Jeg vil velsigne det, og jeg vil velsigne geitene og sauene dine, småfeet ditt og storfeet ditt. Så konkret i min velsignelse vil jeg være, sier Herren.
Så må jeg med gråt bekjenne: – Jeg trenger likesom ikke disse ordene, for jeg har så mye.
Men det er noe her. Prøv Herren! For det er nettopp Herrens velsignelse som gjør rik, sier Bibelen. Trenger vi ikke Guds velsignelse! Da er vi fattige midt i vår rikdom!
Underlig spennende
«Den som forbarmer seg over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning» (Ord 19:17).
Når du er med og gir til Guds rikes arbeid, som skal bringe Guds Ord ut til enden av jorden. Da er det nettopp det du gjør. Du forbarmer deg over den som er fattigst av alle, uten Gud og uten håp i verden.
Den som slik forbarmer seg over den fattige låner til Herren. Da kommer det som jeg opplever så underlig og spennende: «…og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning.» Du låner til Herren.
Tenk for en nådefull Gud. Mine midler og det jeg er og har, de har jeg nettopp fått av ham. Men Gud sier at når jeg gir det tilbake til ham, så låner jeg av ham. – Tror du Gud liker å være noen skyldig? Det tror ikke jeg. Nei, han skal gjengjelde dette sier Bibelen. Herren skal tilbakebetale det lånet.
Nettopp dette er så spennende. Når skal Herren betale tilbake? I hvilke valutta skal han betale tilbake – åndelig eller materielt? Hvilke rentefot bruker Jesus?
Det er et underlig vers. Du som lever i Gudsfrykt med nøysomhet opplever denne stadige spenningen i ditt liv. Du får oppleve det helt konkret. Kanskje da du var helt på «felgen». Når du helt konkret trengte ting, så får du erfare at Herren står ved sitt Ord og sine løfter. Prøv meg, og se om jeg er troverdig, sier Herren.
Stappet, ristet og overfylt
Vi møter et underlig innholdsmettet vers i Luk 6:38: «Gi, så skal det bli gitt dere! Et godt mål, stappet, ristet og overfylt, skal bli gitt dere i fanget! For med det samme mål som dere har målt med, skal det måles igjen til dere.»
Vi lever i et samfunn som ofte ikke forstår Bibelens bilder, fordi Bibelens virkelighet for to-tusen år siden, er så forskjellig fra den vi lever i. Når vi skal kjøpe et kilo hvetemel, så er det allerede veid når du kommer i butikken. På markedsplassen i Tanzania er det ikke veid.
Der har de noen ganger vekter, men det vanligste er rommål. Så står torgkona der, og skal måle ut 20 liter med små tørket fisk som du får i Victoriasjøen. Det ligger et berg på disken, og så skal du ha 20 liter med småfisk.
Noen av selgerne prøvde å få så mye luft som mulig i fisken. Dersom jeg tok i krukka på spøk og kakket den et par ganger så det sank sammen, så smekket de gjerne til fingrene mine. De ville ikke at det skulle ristes så det sank sammen. De ville gi fra seg så lite som mulig.
Så var det noen som ristet, stappet og fylte gjerne på så det fløt over. De var så forskjellige til å måle ut. Slik er menneskene, sier Ordet. Det samme målet som du måler ut din gave med, med det samme målet skal det bli gitt deg.
Sår du sparsomt, skal du høste sparsomt, sier Bibelen. Men er du raus i det å gi, så skal du også få oppleve at du får noe i fanget som er «stappet», «ristet» og «overfylt». Du vil få oppleve en fylde av hans velsignelse og hans gave. Prøv meg, sier Herren!
– Å, om jeg hadde gitt alt!
Asbjørn Aavik forteller i en av sine bøker en legende fra India. Det var en liten tiggergutt som satt med skålen sin. Det er mange slike i India, og det er naturalhusholdning, så han ventet ikke på penger.
Hele dagen satt han der og ba om ris. Om kvelden gikk han og fikk det kokt. Da åt han sitt ene måltid. Noen kvelder ble han mett av risen han hadde fått, andre kvelder ikke.
Så forteller legenden at en dag da denne gutten satt der, så kom Kongenes Konge forbi. Da lyser det opp i gutten. Nå blir jeg nok mett i kveld. Kongenes Konge stopper framfor gutten, men i stedet for å gi gutten noe, så spør han gutten: – Kan jeg få ris av deg? Gutten undret seg: – Spør du som er Kongenes Konge meg om å få ris av meg? Ja, det var slik.
Så kikker gutten opp i skåla si, og så kikker han opp på Kongenes Konge. Så sier gutten: – Jeg har fått så lite i dag! Så sier Kongenes Konge: – Gi meg likevel litt. Så er Gutten opp i den vesle skålen med de skitne fingrene sine. Han leter frem det aller minste riskornet, og så gir han det til Kongenes Konge. Han tar imot det og gutten undrer seg.
Om kvelden når han skal koke ris, og skal helle vann oppi, merker han at det blinker noe oppi i skåla. Så tar han opp et lite riskorn av gull. Da slår det ned i han: Det var jo riskornet jeg gav til Kongenes Konge.
– Å, om jeg hadde gitt han det største, eller om jeg hadde gitt ham en hel hånd. Tenk, om jeg hadde gitt ham alt! Det samme mål som du delte ut din gave med, det samme mål skal han bruke når han måler opp i ditt fang. Våger du å ta Gud på Ordet. Våger vi å gjøre det. Tal Herre, også om min pengepung!
Vi sang til å begynne med:
Frelsar, til korsets død
elska du meg.
Skulle eg ikkje då
alt gjeva deg?
Fyll du mitt hjarta så
at eg av kjærleik må
jublande ofra få
noko for deg!
Var det ikke det Sakkeus fikk oppleve? Denne lille griske mannen som hele sitt liv hadde vært opptatt av å samle i sitt hus. En dag begynte de samme hendene å gi ut: «Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen» (Luk 19:8).
Det var skjedd noe. Det var blitt en ny retning og en ny kurs. Det var blitt et nytt sinn, for nå hadde frelse kommet til dette hus.
Alt det eg er og har
gav du meg fritt
Må det i fryd og sorg
no vera ditt!
Og når eg deg får sjå
kor skal eg jubla då
og evig vera få
saman med deg!»