De to mennesker
Av Søren Pederson (1852-1923)
En julekveldspreken:
Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige, og deretter det åndelige. Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være.
1Kor 15:45-48
Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle… Rom 5:12
Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. Rom 5:15
Julaften prøver endog verden å kjenne seg i slekt med alt som heter menneske. Det rekker ikke dypt med de fleste. Men Guds ord er dypt. La oss se riktig stort på julen en gang. «I mennesker Guds velbehag.»
For Gud har der på en måte kun eksistert to utgaver av arten «menneske». «Det første mennesket, Adam ble til en levende sjel. Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. Det første mennesket var av jorden, jordisk; det andre mennesket er av himmelen.»
«Det andre mennesket», menneske nr. to er Jesus. Det første mennesket var som et deilig, snehvitt barn, da han gikk ut fra Guds hånd. Det er betegnende at Adam var naken og ikke visste det selv.
Et lite barn har ingen anelse om at der skal klær til; hvorfor skal man plages av klær? Slik var Adam. – Men det varte ikke lenge, så måtte han skjule seg bak hagens trær. Han var fallen. Han hadde skyld, skam, frykt. Å, hvilken tragedie! Og enda verre: Det første mennesket forplantet sin skyld og skam og frykt. (Rom 5.12) En har gjort meg oppmerksom på dette reddsomme, at Adam bar hele slekten i seg; han er blitt stamfar til en fallen, fortvilet, ugudelig slekt. Uavlatelig gjentar dette seg på jorden: Vi lider for fedrenes skyld, og så lider våre etterkommere for vår skyld igjen. – Kunne man ikke ha lyst til å knytte neven mot den første, som tok oss alle med nedover?
Men hør så juletoner: «Den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.» I sin uendelige barmhjertighet satte Gud en «siste Adam», et menneske nr. to, inn i verden. Julenatten sier Gud: «Jeg begynner forfra igjen med denne menneskeslekt. Originaltypen, mennesket slik som jeg hadde tenkt meg «mennesket», skal enda en gang opptre på jordens skueplass, og denne gang vil jeg selv være i Ham. »
Og så ligger barnet der. Han blir fristet også Han. Og Han får lide, ja, for den hele falne slekt. Han må gå gjennom hele skalaen, inntil døden, korsets død, forbannelsens død for sine brødre og søstre. Og for Ham lykkes ferden. «I Ham har jeg velbehag» Han består prøven: «Hvem kan overbevise meg om synd?» Helt ned i det dypeste svelg går han! Vrister seieren ut av motstanderens hånd, oppstår av graven med lysets og livets fakkel, og så går Han inn som menneske for Faderens trone og setter oss i det himmelske, idet Han setter seg der selv.
For dette er det store, det ubegripelig store. Å, min Gud, må jeg se det klart! – at Rom 5 også forkynner Jesus Kristus i krybben som stamfar til en slekt, en salig, hellig, ny Adams-slekt på jorden. Som der er i grunnen bare «to mennesker» til, så er det bare to slekter til på jorden: Den gamle Adams triste, dømte, fremtidsløse familie; – og den annen Adams hellige familie, som alt er «satt i det himmelske». (Ef 2) «Slik som den jordiske var,sliker og de jordiske. Og slik som den himmelske er,slikskal og de himmelske være.»
De himmelske er ikke englene, det er fattige, frelste syndere. Hør videre (1Kor. 15, 48 og 49): «Likesom vi har båret den jordiskes bilde,slikskal vi og bære den himmelskes.» Jesu familie, – det er ikke bare de hellige to, som våker for barnets ro ved krybben. Nei, ser du ikke hyrdene velter inn som en strøm fra marken? De vise kommer helt fra Østerland. Familien er der straks: Alle som tror på Ham «annammer» Ham, vil være Hans frelste, et folk uttatt av folkene, gjenfødt til et levende håp. Ære være Gud. Dette er jul.
Der sitter et menneske ved Guds høyre hånd i denne stund, Jesus vår bror. Vår stamfar, som begynte i krybben og endte på korset for å fortsette der oppe. Han tok oss med seg, så mange som henger ved Ham. Troens slekt er berget i Ham.
Vårt kjød og blod Han på seg tok,
Han på seg tok;
Uskaddt av djevelen ble Han dog,
Halleluja, halleluja!
Dermed gjør Han oss lik med seg,
ja, lik med seg,
Og fører oss til himmerik,
halleluja, halleluja!
Hør det dere Adams barn, som lider så usigelig alt fra vuggen av; som hater og skader og misunner og besmitter: Gud Immanuel er med oss, innpodet for annen gang i vår rase!
«Så mange som er i Ham, i Kristus Jesus» – der er ingen fordømmelse for dem! «Så mange som Ham annammer, dem har Gud gitt makt til å være Guds barn. Så mange som blir i meg skal bære frukt.»
Så mange som blir i den gamle Adam høster hans nederlag og dom og død. Akk, det er en elendighet å se den første Adams barn sitte der til jul og gnage på sin stamfars kjøttben. Hva er all verdens jul annet enn forgylt råttenhet! – selvberuselse for en natt, en aften!
Men er jeg gått inn i den siste Adam, det annet menneske, da er jeg trygg og glad for evig. Hans borgerskap er mitt, Hans rett til barnekår er mitt, Hans himmel er min. «Slik skal og de himmelske være!» – Venner dette er ikke småprat og juleknask, det er evig ubegripelig herlighet.
Så blir hele saken: Er vi «i Kristus»? Er vi gått ut av «internasjonalen», den internasjonale Adams-slekt – inn i den foraktede Jesus-slekt?
Er Guds barneflokk din Familie? Kjenner du at her er din keiserdom, som Per Gynt sier? Kjenner du denne julaften, at med Ham i krybben og på korset har du kastet ditt livs lodd? Der er ditt tyngdepunkt, din store trøst hver dag, dine livskilder er i Ham? Kan jeg bare få leve med deg, min frelser, da er all ting vel. Er det sant at du er min bror, da er arven min, det får elles gå som det kan.
Å, jeg priser deg at du kunne elske meg så! Ære være deg, som kom til verden for å gjøre syndere salig, av hvilke jeg er den største. – Slik synger noen av oss i dag. Gjør du også?
Er du i Kristus?
Jeg så noe deilig på Lille Tøyen pleiehjem. Det var en av våre søte gamle søstre som lå der på det siste. Arven etter «det første mennesket» holdt rent på å rive henne i stykker. Hun kunne ikke bruke sine lemmer, ikke reise hodet fra puten, og hjernen var ikke mere klar.
Å, hvor sårt og ydmykende når det kommer til dette med oss at øyet er brustent og munnen faller sammen! Et kjekt og dyktig menneske som hun alltid hadde vært.
Men, – så nevner jeg Jesus for henne, vår «stamfar», den annen Adam, vår frelses fyrste. Og du, da lyste den gamle pike opp! Det «annet menneske», som ble til en levendegjørende ånd, Han kjente hun. Han med sårene, Han hadde jo vært hennes alt!
Og idet Han ble stor og skjønn for henne, brøt de skjelvende lepper ut i en lang lovprisning, som ikke ville ta ende. «Slik som den himmelske er, slik skal også de himmelske være.» Jeg må tenke på det.
Se, dette er litt av hva hint barn i krybben har brakt oss. Det er kanskje ikke så «barnslig» som vi er vant til på julaften, men er det ikke stort, salig, herlig?
Vi vil være, – ikke i den gamle Adam, julebukken, hadde jeg nær sagt, men i Lammet, i vårt «annet menneske», i Kristus, den himmelske. Så har vi en himmelsk jul! Ikke skal våre daglige feil og synder, ikke skal verden og kjødet og satan ta denne gleden fra oss. I Kristus, i Kristus – ære være Gud!
Amen, amen.
Fra boka «Jesus alene», utgitt i 1942. Stykket er gitt en lett språklig revisjon. Red.