«Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.» Rom 12:19
Beretningen om Daniel i løvehulen (Dan 6) kan tjene som en god illustrasjon på at hevnen hører Herren til. Ondsinnede menn la opp en sammensvergelse mot Daniel for å få ham drept. De ble misunnelige på ham fordi han var dyktigere enn de andre i sitt kall og vant perserkongens gunst (Dan 6:4-5).
Da de ikke fant noe å ta ham for, la de opp en plan. De fikk lurt kongen til å gå med på å lage en skrivelse som gikk ut på at alle måtte tilbe kongen i tretti dager, og at den som forbrøt seg mot dette, skulle kastes i løvehulen. Her kunne de få ta Daniel, for de visste at han hver dag ba til Herren sin Gud. Straks dette var iverksatt, stormet de ondsinnede mennene inn i Daniels sal og fant ham på kne i bønn. Så gned de sine hender og gikk inn til Darius. De trakk nok pusten dypt og forsøkte å fremstå med sinnets ro, og liksom late som de var svært oppskaket over tilfeldigvis å ha funnet en som ikke brydde seg om kongens befaling.
Så fremstilte de Daniel, som det de i virkeligheten selv var, nemlig som en ondsinnet person som stod kongen imot. Slik vil det også være med alle ryktemakere, baktalere og slike som legger opp råd mot andre. Den ondskap de beskylder andre for, er ikke noe mindre enn det ondsinn som de selv er båret av.
Motvillig og dyp av sorg måtte kongen føre Daniel til løvehulen og forsegle steinen. Kongen sov ikke et sekund den natten, og tidlig om morgenen løp han til løvehulen og ropte påDaniel med sorgfull røst: «Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene?» Daniel svarte: «Kongen leve evig! Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge har jeg gjort noe galt». Daniel hadde en posisjon som gjorde at han sikkert kunne ha hevnet seg selv på de ondsinnede mennene. Det gjorde han imidlertid ikke. Han satte sin sak i Herrens hånd og overlot hevnen til ham.
Kanskje du har blitt behandlet urettferdig, satt til side, baktalt eller løyet på. Kanskje du har lidd urett under andre mennesker, mistet fordeler og blitt forbigått. Kanskje du til og med har måttet lide for noe du ikke hadde skyld i. Da steg fristelsen til selvhevdelse og hevn opp i ditt hjerte. I en slik situasjon er det så viktig at vi ikke tar saken i egne hender, men venter på Herren og hans time.
I Dan 6:25 hører vi hvordan det gikk de onde fiendene til slutt: «Da befalte kongen at de mennene som hadde anklaget Daniel, skulle hentes. De ble kastet i løvehulen sammen med sine koner og barn. Og før de nådde bunnen i hulen, kastet løvene seg over dem og knuste alle deres ben».
I Ordspråkene (26:27) står det: «Den som graver en grav, skal falle i den». Og i Salmenes bok (9:16) heter det: «Deres fot er fanget i garnet de skjulte». En kristen må aldri tenke på å hevne seg selv eller å gjengjelde ondt med ondt. Da er han selv blitt preget av de ondes ondskap og blitt fanget i djevelens garn. Herren tar seg av sine barns sak, og er det noe som skal hevnes, kan du være trygg på at Herren selv tar seg av det. Herrens hevn er langt mer grusom enn det du noen gang kunne spekulere ut. Og dersom Herren vil at din uskyld skal komme for dagen allerede her i tiden, kan du stole på at han greier det uten din innblanding. Og om den ikke gjør det, skal du nøye deg med å bli frifunnet for Herrens domstol på den siste dagen. Det er langt større!
Men vokt deg vel fra å ta deg selv til rette når du lider urett og blir løyet alt mulig ondt på, men be heller himmelens Gud om nåde og barmhjertighet for dem som volder deg ulykke, at han må være mild mot dem, slik som han også har vært mild mot deg så mange ganger. Derfor må du før du ber om Herrens hevn over dine fiender, besinne deg på at Herren ikke har hevnet seg på deg slik du hadde fortjent, men mange ganger i sin nåde skjult sin vrede for deg. Ikke minst gjorde han det da han på korset lot all sin vrede og dom ramme Jesus i ditt sted, for at du skulle gå fri.
Konrad Fjell