«Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot vedens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» Ef 6:11-12
Når Guds rike går fram, mobiliserer satan alltid imot. Etter hvert som enden på denne tidshusholdning nærmer seg slutten, vil Guds motstander, djevelen, intensivere kampen mot Guds rike og de kristne. Han vil rase villere og stadig mer «demonisk», men andre ganger kommer han listig som en lysets engel. Til slutt skal han tre fram som antikrist – han som setter seg i Guds sted, og som samtidig er det store motstykke til bibelens Kristus.
Åndskampen er hard. Det kjente også Martin Luther på da han kjempet for «Ordet alene», «nåden alene» og «troen alene» – mot alt gjerningsvesen og falsk fromhet. Han merket angrepene fra «den arge fiende» på kroppen, men samtidig fant han trøst og styrke i Guds ord. Denne spenningen merkes godt i den triumferende og trøsterike salmen fra hans hånd, skrevet i 1529:
Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge.
Han frir oss ut av nød og sorg
og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård
til strid imot oss står.
Stor makt og arge list
han bruker mot oss visst.
På jord er ei hans like.
Om verden full av djevler var
som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har
den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred
og vil oss støte ned,
han ingen ting formår,
fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.
(Sb 479:1+3)
To riker
Guds rike er fra evighet og har som mål å frelse så mange som mulig, slik at alle «de hellige» får oppleve den nye himmel og den nye jord. Antikrists rike, eller verdens rike, som vi også kan kalle denne verdens fyrste sitt rike – med alle ubotferdige syndere, de religiøse og alle navnekristne – har sin rot i satans opprør mot Gud og vil ende i fortapelsen og den evige pine. Det er ikke slik at Guds rike går fram på den måten at denne verden forbedres, ved at kulturen kristnes og menneskeheten når stadig nye høyder.
Mange tror at Guds rike vokser seg stort og uovervinnelig ved at verden erobres og «inntas». Da skal «verdensriket» til slutt gi tapt og så skal himmelen komme som et resultat av dette. Slik tenker mange. Bibelen taler tvert imot om økende fiendskap fra verden og om en kultur som vil gå fullstendig i forråtnelse. Til slutt skal verden gå under ved katastrofer, krig og ødeleggelser. Lovløsheten tar overhånd og kjærligheten blir kald hos de fleste (Mat 24:12). Når Menneskesønnen kommer, er det spørsmål om han vil finne troen på jorden (Luk 18:8). Slik taler Guds ord, og slik må Guds barn tenke.
Guds langmodighet
At Jesus venter med sin gjenkomst synes å ha minst to årsaker: Først skal Guds ord nå ut med innbydelse til alle mennesker. Alle dem som er utsett til frelse må høstes inn. Det mål som Gud har satt for dem som skal være med ham til Paradis, skal nås. Videre kan det se ut som at han drøyer med å komme igjen fordi verden ikke har blitt vantroende nok (og ikke mer kristen slik mange tenker): «Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer» (1Tim 4:1).
«Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud» (2Tim 3:1-4). «Dette skal dere først og fremst vite, at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?» (2Pet 3:3-4a).
Når Guds time er inne, skal verdensriket knuses. Da profeten Daniel tydet Babelkongen Nebukadnesar sin drøm om billedstøtten av gull, sølv, kobber, jern og leire, sa han til ham: «Gud vil opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges. Dette riket skal ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet. Du så jo at en stein ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender. Og den knuste jernet, kobberet, leiren, sølvet og gullet» (Dan 2:44-45).
Før Guds rike seirer, ser det for oss ut som det skal gå under. Det skjer når antikrist organiserer og bygger opp sitt rike. Han vil stå i spissen for et kultursystem og et såkalt «fredsrike» som menneskeheten har lengtet etter. Han vil gjøre verden lykkelig, og forkynner fred. Men Guds ord advarer: «Når de sier: Fred og ingen fare! – da kommer en brå undergang over dem. Den kommer som veer over en kvinne som skal føde, og de skal ikke slippe unna» (1Tes 5:3).
Antikrist
Når Antikrist, som også kalles Dyret, kommer, blir han gjenstand for hyllest og tilbedelse. «Og jeg så et av dyretshoder liksom såret til døden, men det dødelige sår ble legt. Og jorden undret seg og fulgte etter dyret. De tilbad dragen, fordi den hadde gitt dyret makt. Og de tilbad dyret og sa: Hvem er lik dyret og hvem kan stride mot det? (…) Og jeg så et annet dyr stige opp av jorden. Det hadde to horn, likesom et lam, men talte som en drage. Det bruker hele det første dyrets makt for dets øyne. Og det gjør slik at jorden og de som bor på den, tilber det første dyr – det som fikk sitt dødelige sår legt» (Åp 13:3-4+11-12).
Det blir ingen virkelig fred når Gud holdes borte. Da eksisterer det ingen nåde lenger. Mennesket dyrkes framfor Gud. Når denne ondskapen når sitt klimaks, vil Jesus komme ned på jorden, og satan skal få sitt endelige dødsstøt. «Da skal den lovløse åpenbares, han som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet» (2Tes 2:8). Antikrist er både en person og et system. Han danner toppen av det system som gjør opprør mot Gud. Antiokus Epifanes (187-164 f. Kr.) fra Makabeertiden, blir regnet som antikristen i den gamle pakts tid. Og vi venter en lignende, men mer fryktelig og grusom antikrist i den nye pakts tid, før Jesus kommer igjen.
Paulus kaller ham fortapelsens sønn, syndens menneske, den lovløse, han som står imot (2Tes 2:3+8). Og Johannes gir ham navnet dyret som stiger opp av folkehavet (Åp 13:1-10). Han er også til stede som lovløshetens hemmelighet (2Tes 2:7) og som antikrists ånd(1Joh 4:3). Han har mange forløpere, men til slutt står han fram som et individ, et demonisk geni, et overmenneske.
Det antikristelige system
Spesielt Åpenbaringsbokens tolvte og trettende kapittel forteller at antikrist kommer som høvding for et gudfiendtlig system. Han fremstilles der både som et motstykke og som en etterligning av den guddommelige treenighet. Det er snakk om: Tre personer: dragen (Anti-Gud), dyret (Anti-Sønn) og profeten (AntiÅnd). Tre byer: Jerusalem, Babel og Roma. Tre maktområder: Statslig, økonomisk og religiøst.
Dragen framstilles som lederen for den demoniske statsmakt (Åp 12:3+9- 11+17; 13:2). Dyret styrer det politiske og økonomiske liv i dette ugudelige systemet (Åp 13: 1-10), og den falske profet kontrollerer den religiøse makten. Han får menneskene til å dyrke dragen og dyret. Det antikristelige system vil kjennetegnes på at det utvirkes et merke (dyrets merke) som alle må ha for å kunne kjøpe og selge varer.
Dragen er selve hovedfienden, føreren, forføreren, den gamle slange, djevelen, som kalles satan. Dyret, som kalles antikrist, får sin makt fra dragen (Åp 13:2+4), og gir ham sin ære. Om menneskene står det at de «tilbad dragen fordi den hadde gitt dyret makt» (Åp 13:4). Den falske profet er motstykket til Den Hellige Ånd.
Noen sammenligninger
Vi vil så foreta noen sammenligninger mellom antikrist og den sanne Kristus, før vi ser litt mer på hvem den falske profet er.
– Antikrist stiger opp av avgrunnen, mens Kristus kom ned fra himmelen (Joh 6:38; Fil 2:8; Åp 11:7).
– Antikrist kommer i sitt eget navn, mens Kristus kom i Faderens navn (Joh 5:43).
– Antikrist kalles den lovløse, mens Jesus kom som sannheten (2Tes 2:8- 9+11).
– Antikrist skal herske i 3,5 år over folkeverden, mens Kristus kom som tjener og vandret om her på jorden i 3,5 år.
– Antikrists dødssår blir legt. Kristus sto opp fra de døde (Åp 13:3).
– Antikrist har verdensriket, Babylon, den store skjøge, mens Kristus har bruden, Jerusalem, menigheten (Åp 17:1-6). – Antikrist bygger opp en organisasjon av livløst materiale (Åp 13:17; Ef 2:1), mens Kristus bygger en organisme av levende steiner (Ef 1:23; 4:12-16).
– Antikrists verdensby har horelivs beger (Åp 17:4; 18:3+6), mens menigheten har velsignelsens kalk (1Kor 10:16). – Antikrist leder sine etterfølgere til dom og fordervelse (2Tes 2:12), mens Kristus fører sine barn til evig liv.
– Antikrist blir kastet i ildsjøen (Åp 19:20), mens Kristus ble opphøyd til himmelen (Fil 2:9). Den falske profet er den tredje person i den sataniske tre-enhet.
– Han mottar alt fra anti-sønnen (Åp 13:12+15a). – Han forherliger anti-sønnen (Åp 13:12+16), likesom Den Hellige Ånd herliggjør Kristus.
– Han setter i verk beseglingen med dyrets merke (Åp 13:16), likesom Guds Ånd er vårt innsegl og vår pant (Ef 1:13; 2Kor 1:22).
– Han inspirerer og leder all tilbedelse av dyret (Åp 13:12). Han har som oppgave å samle all gudsdyrkelse på jorden, slik at alle kirker, moskeer og synagoger samles om den samme religion, for å gi sin ære til dyret og dyrets bilde.
Dette antikristelige system er høydepunktet for det sataniske opprør, for å bli Gud lik, og forsøke å forføre menneskeheten (1Mos 3:5, Jes 14:13- 14; Esek 28:2+6+13-17). Da har vi altså sett at antikrist er både en person og et system. Med seg har han en hær av engler, ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef 6:12). Mot seg har han Guds engler under ledelse av Mikael (Dan 10:13; 12:1-3). Det antikristelige rike er et politisk, økonomisk og religiøst verdensherredømme. Antikrist skal være leder av alle disse tre «departementene». La oss si litt mer om hver av de tre avdelingene:
Den politiske union
I følge åpenbaringsboken (13:7) ser vi at hver stamme og folk og tunge og ætt skal bli med i verdensrikets union. Verdensherskeren skal tas imot med stor entusiasme og forventning fordi mennesket gjennom ham ser en mulighet for fred og stabilitet. Men det blir et rike med en blanding av begeistring (Åp 13:4) og frykt (Åp 13:15-16), av lykke og glede på verdens vis (Åp 11:10), men på samme tid en hensynsløs hardhet (Åp 11:7-9; 13:10).
Lederen for dette verdensriket beskrives i Daniels bok som en som skal opphøye seg og heve seg over enhver Gud (Dan 11:36-39). Det vil føre til at de kristne verdiene må bort og i stedet kommer verdslig forlystelse, hor og despoti (Åp 17:6). Det blir et rike bygd på selv-forløsning, selv-realisering, der jeg-et står i sentrum. Dette riket samler all den ugudelighet i seg som blir sagt om de fire verdensriker, beskrevet som fire dyr i Daniels bok (7:2-8): Babylon var løven, listig og frekk. Perseren og mederen var bjørnen, slagkraftig og sterk. Grekeren var en leopard, som plutselig tok sitt bytte. Romerriket var det fjerde dyr, et skrekkdyr, og et rike som gikk til grunne pga. korrupsjon og umoral.
Dette riket er også beskrevet som et militant rike. Dette fjerde dyr skal stå opp igjen. Det ble ikke endelig knust. Både «romerretten», krigsmentaliteten, paveveldet og katolisismen har overvintret og lever videre, bare for å nevne noe. Forutsetningene for at en slik verdensleder skal stå fram, er absolutt til stede. Tendensen i tiden er at stadig nye enheter og unioner trer fram på arenaen. Vi kan tenke på de forente nasjoner (FN), den europeiske union (EU), Europarådet og sammenslutninger som den arabiske liga, det muslimske brorskap, kalifatet osv. Snart kommer han som vil forene alt og alle. Og vi skjønner at tidspunktet for at antikrist skal framstå, kan være nært forestående.
Den økonomiske verdensenhet
Ingen på hele jorden skal kunne kjøpe eller selge varer uten å anta dyrets merke når antikrist kommer. Da må alt stå under hans overoppsyn og kontroll. Sammenslutninger som f.eks. GATTog handelsavtaler, verdensbanken med alle forsikrings- og finansinstitusjoner, med felles pengemynt, eller rettere: det pengeløse samfunn, skal da være underlagt «den nye verdensorden» og stå under hans makt. Et krakk i finansmarkedet kan bli den utløsende faktor, slik at én person må stå fram med en sterk hånd for å samle all økonomisk makt og redde oss ut av den store verdenskrisen.
Det religiøse forbund
I dag opererer ulike økumeniske råd i alle slags fasonger og størrelser over alt for å skape religiøs enhet og toleranse. Vi er vitne til at de religiøse lederne, fra de fleste trossamfunn, deltar i samtaler og dialog. Muslimer, katolikker og jøder finner sammen. Så kommer de ulike verdsliggjorte, kristelige organisasjonene haltende etter. Den frafalne kristenhet ønskes spesielt velkommen inn i folden, og den store «skjøgekirken» er snart et faktum. Og stakkars de som våger å stå utenfor, de som velger å holde seg til Guds ord alene – og tolker det bokstavelig. De vil bli mer og mer utstøtt og hatet.
En merker seg også at politikk og religion blandes mer og mer sammen. Kirkens representanter benyttes som fredsmeklere ute i verden, kirkelige organer involverer seg stadig oftere i politikken. Politikerne vil bestemme over kirkens indre anliggender ogtrosliv, og legge foreldrerett og den enkeltes samvittighet på statens alter! Kirkens talerstoler overlates til kjendiser og politikere. Martin Luthers lære om de to regimenter er for lengst blitt glemt. Kirkenes verdensråd (KV) samler snart alle ismer og trosoppfatninger i sine rekker, og Det lutherske verdensforbund (LVF) hjelper til så godt det kan!
Guds rike seirer
Men til slutt skal Guds rike seire. Det blir en total seier over satan og alt hans velde. På korset fikk han dødsstøtet. Dyret og den falske profet skal først kastes i ildsjøen som brenner med svovel (Åp 19:20). Djevelen, den gamle slange, med tilnavnet dragen, skal etter å ha vært bundet i tusen år, slippes fri en kort tid (Åp 20:1- 3+7) for å føre krig mot «de helliges leir og den elskede stad» (20:8). Men så skal det falle ild ned fra himmelen og fortære alle dem som gikk til strid mot Guds folk, og djevelen, den store forføreren, skal kastes i ildsjøen, hvor også dyret og den falske profet er (20:10).
Vårt faste håp er at den som tror på Jesus skal seire i kraft av Lammets blod. «Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og de ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Derfor fryd dere, himler, og dere som bor i dem» (Åp 12:10-12a). Men glem ikke at satan fremdeles raser som en brølende løve – ennå en stund – og lister seg rundt Guds barn som en lysets engel. «Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!» (1Pet 5:8-9a). Vi avslutter dette emnet med å sitere resten av den trøsterike salmen til Martin Luther, som vi gjengav to vers av til å begynne med:
Vår egen makt er intet verd,
snart fikk vi banesåret.
Men én går frem i denne ferd,
som Herren selv har kåret.
Vil du hans navn få visst?
Han heter Jesus Krist,
den høvding for Guds hær,
i ham kun frelse er.
Han marken skal beholde!
Guds Ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og tar de enn vårt liv,
gods, ære, barn, og viv,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.
(Sb 479:2+4)