Brorson holdt lenge ut med visitasene – lenger enn han egentlig hadde krefter til. Han hadde nok en anelse om at det ville ikke vare lenge, selv om den ene presten etter den andre forsikret at en ikke kunne merke at han ble gammel.
– Men snart ble det slik at han måtte slutte med reisene. Nå fikk han bedre tid heime. Da var det et arbeid han gjerne ville ha ferdig. Det var noen prekener som han ville gi ut. Det var mange som hadde bedt om det. Han mente det skulle være lett arbeid. Men han strevet i flere dager med den første. Likevel ble den ikke slik som den skulle. Han hadde ikke krefter.
Mens han arbeidet med dette, var det en gammel tanke som kom igjen gang på gang. Han tenkte på fylkesmann Klingenberg i Haderslev. Der var en uoppgjort sak mellom dem. Det var nok fylkesmannen som hadde største feilen, men Brorson kunne ikke fri seg fra at han og hadde skyld. – Det var ikke rett å sitte her og skrive fromme ord og så ha noe uoppgjort med noen. Et ord ved Jesus tonte for ham: «Derfor, når du bærer ditt offer fram til alteret, og der kommer i hu at din bror har noe imot deg, så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror, og kom så og bær ditt offer fram». Han tok pennen og begynte å skrive.
«Hva slags brev er det du skriver, far?» spurte Hans som just kom inn. Brorson ventet litt, men fortalte alt. «Skal jeg skrive brevet for deg? Ja, jeg mener at du kunne diktere, så ble det lettere for deg». Dette var fristende for ham, for han syntes pennen var svært tung. Men så ristet han på hodet.«Nei, det skal være skrevet med min egen hånd». Så strevet han med å skrive brevet ferdig. Han rekker det til sønnen med et smil. «Nå ja, helt med min vanlige hånd er det ikke. Det ble både skjevt og skjelvende. Men det er i alle fall skrevet med mitt hjerte». Nå var den saken i orden fra hans side. Nå skulle han ta fatt på arbeidet. Men han fikk erfare at ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Til sist kunne han ikke holde pennen lenger. Han mente det ville hjelpe om han la seg litt på benken. Han sov urolig.
Neste morgen hadde han feber, og det var lett å se hvilken vei det gikk. «Er det ikke best vi sender bud etter barna?» spurte Johanne. Han lå og tenkte litt. «Det ville være godt – men – men – er det ikke Kristi himmelfartsdag i morgen. Da må prestene være i kirken. Derfor skal du ikke sende bud etter dem ennå». Hun sa ham ikke imot, men hun handlet på egen hånd. Dagen etter var både Margrethe og Hermann kommet. Faren så dem og smilte, men han var så trett. – De satt helst stille. Men av og til sang de en av salmene til faren, særligav dem som handlet om døden og det evige liv.«Nei, nå vil jeg ikke ha mer av mitt. Nå er det Guds ord som skal lyde. Les Johannes kapittel fjorten for meg». Hermann tok Bibelen og leste. Stemmen var først litt skjelvende, men den ble snart støere. Faren lå og drakk av livets kilde.
Så slo han øynene opp. Nå så de ikke lenger en gammel, trett mann, nei, nå var det deres glade og levende far, som de husket så godt fra gamle dager. Han reiste seg opp i sengen, og øyene strålte. «Min Jesus ber for meg i himmelen», sa han, «og han bereder sted for meg. Jeg ser det i troen, og jeg lengter etter det. Kom snart og hent meg, min frelser». Han la seg trett tilbake på puten. De satt stille alle sammen og følte at det var høytid som ved en gudstjeneste. Kort etter sov han stille inn. Barna og Johanne sank i kne omkring sengen, og Hermann ledet dem i bønn. Så reiste de seg, og Johanne lukket øynene på den døde. «Se, han smiler», sa Hermann. «Det er som om han synger»:
Nå har jeg overvunnet
og stridd den gode strid,
i Jesus har jeg funnet min
Fader mild og blid
Litt seinere gikk Johanne langsomt med tunge steg opp trappen til det vesle rommet på loftet. Hun åpnet luken og ropte: «Nikolai!» Den syke rørte seg ikke, og hun ropte igjen. Da vendte han seg etter lyden og så på henne med tomme øyne. «Stakkars Nikolai! – Nå har du ingen far mere på jorden». Han bare glodde og forsto ingen ting. Johanne måtte anstrenge seg for å makt over stemmen sin: «Din far er død – er gått hjem til Gud – og der venter han på deg». Det kom et lite glimt i de døde øynene. Det var som når en tenner et lys bak mørke vinduer. «Far!», sa han. Det var det eneste ordet han hadde sagt på lange tider. Så ble lyset slokket igjen.
– – –
To unge prester gikk og snakket sammen nede i hagen i bispegården. Det var Hermann og Broder som nyss var kommet fra København. (…) «Nicolai var halve livet for far. Da jeg var liten, ergret det meg. Det var som han glemte oss andre. Det var Guds tukt over far. Den tukten grodde det mye velsignelse av». Resten av familien var samlet i den store salen. De orket ikke å være hverken på kontoret eller i dagligstuen. Så gikk de alle langsomt inn på kontoret for i felleskap å gjennomgå tingene. Det var underlig å åpne skuffene til deres far. De hadde sett på det som helligbrøde bare å røre ved dem. Men nå måtte det gjøres.
«Men hva er dette for noe?» utbrøt Hermann litt etter. De andre stanset og så på ham. «Det ser ut til å være salmer», sa Broder og så over skulderen til Hermann. De samlet seg om papirene. «Kjenner ikke du dem heller, Hans?»«Nei, men jeg har nok hatt en anelse om at far skrev på ett eller annet, men han viste meg ikke noe av det. Og når han ikke sa noe, ville ikke jeg spørre». En stund etter satt hele familien og leste hver sitt manuskript. Flere gråt. «Det er det vakreste far har skrevet», sa Margrethe og leste høyt:
Den store, hvite flokk, å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring av palmesving,
for tronen hvo er de –?
Det er den helteskare, som
av hin den store trengsel kom
og har seg todd i Lammets blod
i himlens helligdom.
Der holder de nå kirkegang
med uopphørlig jubelklang,
i høye kor, hvor Gud han bor,
blant alle englers sang.
«Her er en vidunderlig salme», sa Broder.
Vår klippe vi slippe umulig
førenn oss hjelpen er sendt,
la være vi ere udulig,
hvilket er noksom bekjendt,
begjære vi mere vårt hode
enn nåde som både er lovet
og dyre og surt fortjent.
«Ja, og hør her», sa Johanne beveget.
Når mitt øye trett av møye
mørkt og vått av tåreregn,
ser med lengsel fra sitt fengsel
opp mot Salems blide egn.
Å, hvor svinner da min ve
Bare ved der opp å se.
«Det var jo dette deres far alltid talte om den siste tiden. Men jeg visste ikke at han festet det så vakkert til papiret». «Hva skal vi gjøre med dette?» spurte Broder. «Hvem kan få seg til å brenne det?» «Nei, brenne det!» lød det fra alle kanter. «Vi kunne jo dele det eller gjemme det», foreslo Hermann. «Men hvorfor skal vi gjemme det?» sa Margrethe. «Hvorfor skal vi ikke gi det ut i trykken, så andre og kan få glede av det?»
«Jeg vet virkelig ikke om det går an å gi det ut når far ikke har sagt noe om det», mente Broder. «Men vi vet godt at han alltid så på alles beste», innvendte hun. «Han ville ikke holde tilbake noe som kunne være til oppbyggelse». «Kanskje du har rett», sa Broder. «Det er underlig», sa Johanne som atter hadde lest en salme. «Det er granngivelig som man hører hans egen stemme. Han synger i døden». «Det er akkurat som svanene som synger når de dør», sa Kristian.
Broder så opp og la den flate hånden på bunken. Han hadde tatt en beslutning. «Jeg tror vi skal gi ut disse salmene som en gave og arv til den troende menighet fra vår kjære far. Jeg tror jeg vet hva vi skal kalle samlingen: Hans Adolph Brorsons svanesang». Det ble ganske stille. Alle syntes de kunne høre faren synge i stillheten.
«Rosen mellom torner»
Sambåndet Forlag, 1951
Slutt!