En vever ved navn Hans Berntzen kom en dag inn til den danske kjente skolemann Kristen Kold og klaget over den åndelige død som lå over hans hjemsted.
Kold hørte rolig på ham inntil mannen fortalte at selv kjærligheten mellom ham selv og hans kone var mer død enn levende. Da sa Kold stille: «Det er alt sammen din skyld, Hans Berntzen!» Forbauset spurte veveren hvordan det kunne være hans skyld. «Jo», svarte Kold, «hvis du hadde passet på og omhyggelig våket over at kjærligheten ble bevart i ditt eget hjem, så ville den også bre seg til områdene rundt deg. Nå gjelder det å få kalt den til live på nytt.
Jeg vil gi deg et godt råd. Når du våkner i morgen, skal du tenke over hvordan du kan tjene og glede din kone, og jeg skal også si deg hvordan du skal begynne: Sist jeg overnattet hos deg så jeg fra vinduet at din kone kom med et stort spann i hver hånd tidlig på morgenen og gikk ned til brønnen. Med stor anstrengelse fikk hun heist spannene opp ved hjelp av et gammelt heisverk, og de fylte bøttene slepte hun møysommelig tilbake til kjøkkenet for å ha rent vann stående der hele dagen.
I morgen tidlig tar du spannene og går ned til brønnen etter vann, og når du har brakt dem inn i kjøkkenet, spør du om det ikke er noe mer du kan hjelpe din kone med. Roper hun så senere på dagen og ber deg om hjelp til et eller annet, så skal du ikke svare at du ikke har tid; nei, du skal skynde deg fra veven og si: ‘ja, med glede’. Og slik skal du holde på dag etter dag, til du oppdager hvilken fryd det er å tjene din kone. For med kjærligheten følger en stor glede, og bare den kjærlighet som er villig til å ofre noe for å glede andre, er en virkelig kjærlighet som er verdt noe.
Når det så har gått en tid, vil din kone en dag begynne å stusse og tenke: ‘Hva går det av min mann, så god han er blitt, så glad og oppmerksom, akkurat som da vi var nygift. Jeg må se å gjøre gjengjeld’ – og fra den dagen spør hun seg hvordan hun kan glede sin mann. Innen et halvt år er gått er jeg sikker på at det har oppstått en kappestrid mellom dere om hvem som best kan tjene den andre. Men ikke bare det – innen et år stusser naboene og begynner å spørre: ‘Hva går det av Berntzen og hans kone? De ser så lykkelige og glade ut, og så hyggelig og morsomt det har blitt å komme på besøk til dem’. Og når de så ønsker å vite hvordan det er mulig etter så mange års ekteskap å ha det slik, så fortell dem om den forandringen som har foregått, og du skal få se at de får lyst til å etterligne dere.
Skulle det komme en knute på tråden mellom deg og din kone, så gi henne aldri skylden, men undersøk først i din egen barm og si som jeg har sagt deg nå i dag: ‘Det er din skyld, Berntzen!’».
«300 kristelige fortellinger»
Lunde Forlag, 1926