Det ble storm på sjøen da Jesus var ombord. Det var i grunnen ikke så merkelig, for den som tar Jesus med seg på livets seilas må gjøre regning med å komme ut i ruskevær.
Da stormen kom, ble disiplene redde. Heller ikke dette er overraskende. Det er høyst menneskelig å bli redd når en kommer ut for livsfare. Men det er noe annet som er høyst merkelig, og det er hva Jesus sier til sine disipler: «Hvorfor er dere redde, dere lite troende!» – – –
Andre steder taler Jesus om en stor tro. «Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro», sa han til den romerske offiseren som ba om hjelp for sin syke tjener (Mat 8:10). Samme uttrykk finner vi i fortellingen om den kana´aneiske kvinne. Hun ba for datteren sin, og lot seg ikke skremme av at Jesus lot henne vente lenge på bønnhørelsen. – Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til hundene, sa Jesus til henne.
Tenk hvilken ydmykelse – å bli sammenlignet med hundene som sitter og venter på at noe skal bli slengt ned til dem. Men hun ble ikke fornærmet, hun ble ikke trett – hun bare ropte: Sant nok, Herre – men hundene spiser jo av smulene som faller fra bordet hos herrene deres. – Da svarte Jesus: Kvinne, din tro er stor! Det skje som du vil! – – –
En stor tro – det er en som holder seg til Jesus og hans løfter, uten å la seg distrahere av alt annet. En «lite troende» – det er en som tror på Jesus; men han ser ikke bare på Jesus og løftene, han skjeler samtidig bort på andre ting. (…) Det er ikke min vellykkede kristendom – om det noen gang kan brukes et slikt uttrykk om meg – som gjør at Gud elsker meg. Grunnen er ene og alene Jesus, som jeg setter min lit til. La oss feste blikket på løftene! De kan ikke svikte. Har du Jesus i båten, så synker den ikke.
«Lyset skinner i mørket»
Lunde Forlag, 1976