Israel, Guds utvalgte folk, er hjemsøkt av en ny stor trengsel. (Skrevet 7. juni 1967. Red. anm.) Dette er det overskyggende og forferdelige faktum som legger beslag på tanker og sinn.
Slik føler vi det. Slik tror vi også den norske kristenhet forøvrig føler det. Det som skjer i Israel, minner oss enda en gang om at Guds klokke ikke står stille. Vi kan bare spørre hvor langt det er på kveld, og forberede oss på at tiden er meget langt fremskreden.
Derfor kjempes det en veldig bønnekamp i Norge og ut over den ganske jord i dag. Det bygges en forsvarsmur på kne. Vi ber ikke Gud velsigne Israels våpen. Men vi ber Gud om at intet våpen som rettes mot dette plagede og herjede folk må ha framgang. Vi ber om at målet for dette folks lidelser nå
må være fullt. Vi ber om fred for Israel, og fremfor alt ber vi om omvendelse for Israels folk. For når det skjer, har Guds klokke slått sitt siste slag på denne jord. Da er tiden ute.
Selv i en meget ond verden er det ufattelig at noen tør legge hånd på dette folk, etter alt som har hendt. De ca. 2,5 millioner jøder som nå (1967) bebor staten Israel, er bare en spinkel rest av en folkegruppe som gjennom årtusener er blitt jaget, forfulgt, hundset, innesperret og forhånt på den mest grusomme måte.
De er en rest av dem som ble spart for Hitlers «endelige løsning» mens 6 millioner jøder ble
utryddet i tyskernes gasskamre og krematorier. Ved enorme ofre har denne rest, som er samlet inn fra hele verden, bygget opp et nasjonalt hjem på den grunn som Gud gav deres fedre. Men selv ikke dette lille territorium, som er mindre enn Oppland fylke, får de ha i fred.
Det viser at om Guds klokke går frem, så står verdens klokke ganske stille. Hitler er død, men Hitler lever videre i nye skikkelser og andre land og folk som forkynner hatets evangelium med krav om likvidasjon av sin nabo og neste. Og dette skjer endog med godkjennelse og bistand av store og mektige nasjoner som selv har bidratt til å bringe staten Israel til verden.
Israel kjemper i dag omgitt av fiender på alle kanter. Det vet hva det kan vente av sine fiender, derfor blir kampen desperat. Hva det kan vente av sine venner blant nasjonene, gjenstår å se. Men Israel skal vite at det i alle kristne land har venner som daglig ber til Gud om beskyttelse for Israels
land og folk.
Kanskje kan vi også gjøre noe mere enn å be. Men vi kan ikke gjøre noe bedre.
Fra boken «Med Israel i kamp for fred» Lunde forlag, 1979