Intervju med René Villegas
-Jeg mottok boken uten for store forhåpninger og tenkte at den sikkert var som alle andre jeg hadde lest. Dette var mitt første møte med Husandaktsboken av Carl Olof Rosenius. Hva har en svensk forfatter fra 1800-tallet å gi oss bolivianere i dag, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Så begynte jeg å lese i boken og jeg merket med én gang at dette var noe som traff meg i hjertet. Aldri før hadde jeg møtt evangeliet så klart forkynt. Og aldri tidligere hadde jeg kjent dommen sterkere over mitt eget liv. Alle gode forsetter og forbedringer fra min side ble tatt fra meg. Jeg ble satt under Guds dom med hele mitt liv. Det undret meg at alt samsvarte med min erfaring, men ingen hadde satt ord på det for meg tidligere. Akkurat slik er det, tenkte jeg. Jeg kunne ikke legge boken bort, men fortsatte å lese:
«selv om vi er onde, så finnes det én som er blitt vår rettferdighet, han heter Jesus Kristus. Han er vår frelse, han er vår fred».
Og da jeg bladde videre, fortsatte Rosenius:
«Jeg kjenner en mann med gjennomborede hender og føtter. I disse hendene er alle mine gode gjerninger og i disse føtter er mitt fullkomne liv. Denne mann er min kjære frelser Jesus Kristus».
Da forsto jeg at denne boken var helt spesiell og at forfatteren hadde en særskilt nådegave til å formidle evangeliets budskap.
Det er René Villegas som forteller dette.
René Villegas med kona, Pastora
Det er snart tre år siden dette hendte. Han var kommet innom Såmannens kontor for å hilse på «gamle kjente». På midten av 1980-årene var han elev ved Misjonssambandets bibelskole, og jeg husker ham som en oppvakt og interessert elev. René har alltid vært glad i å lese bøker, og nå hadde han hørt om det nystartede forlaget og måtte se hva dette var. Jeg sendte med ham flere bøker, og jeg minnes at han snudde og vendte på Husandaktsboken flere ganger før han gikk.
Det gikk bare fjorten dager. Da var han tilbake igjen.
-Er det mulig å få flere eksemplarer av den store, røde boken? Jeg skulle så gjerne ha gitt den til flere i familien. Dette er ikke en «død» og teoretisk bok som mye av det jeg har lest tidligere, men det er liv i hvert ord og på hver en linje! Budskapet treffer samvittigheten, og den leder til hvile i Jesus og det han har gjort. Denne boken må få stor utbredelse!
René Villegas (61) har hatt en vanskelig barndom og oppvekst. Han kommer fra et quechuaområde som barn nummer seks og som fjerde sønn i huset. De to søstrene døde i begynnelsen av tenårene og de tre brødrene døde alle i ettårsalderen.
-Det var et Guds under at jeg levde opp. Jeg ble også alvorlig syk, slik som mine brødre. Da var jeg bare vel et år gammel. En trollmann kom på besøk til heimen akkurat da. Han ble tilbudt
René vokste opp her på landsbygda. Heimen ligger oppe til venstre.
den beste oksen til halv pris og et esel «attpå» for å ofre til «Pacha Mama» (Moder jord) for gutten. Et hvitt lam, møkk av et sort esel og et lamafoster ble ofret i følge skikken. Som ved et under ble gutten gradvis bedre, men René skjønner i dag at det var en høyere makt som ville at han skulle leve opp.
Men årene som fulgte var svært vanskelige. Faren var voldelig mot mor, og det var heller ikke sjelden at gutten fikk pryl og harde slag. Hatet mot far vokste, og som sjuåring rømte han til en tante som bodde i byen Oruro på høgsletten, ei dagsreise fra heimen.
-Men det hendte også at tante prylte meg. En gang ble jeg satt til å selge iskrem, men uvant som jeg var med å behandle penger gikk det ikke bedre enn at jeg ble grundig lurt og salget gikk i tap. Da ble tante så sint at hun dengte meg så kraftig at jeg ble svært redd for henne.
-Hva gjorde du da?
-Jeg visste at jeg måtte vekk derifra. Jeg lengtet veldig etter mor, men det var umulig å finne hjem igjen, så den veien var stengt. Skjult bak noen potetsekker på en lastebil stakk jeg meg av gårde. Jeg visste ikke hvor det bar hen, men var så fortvilet at jeg bare måtte bort. Jeg hikstet og gråt og var redd, særlig da det kom nye passasjerer opp på lasteplanet. Tenk om de fant meg slik at jeg ble avslørt! Det viste seg at bilen skulle til storbyen Cochabamba. Turen gikk over fjellene og det var kaldt. Jeg var dårlig kledd og jeg frøs nesten ihjel. En tynn nylonskjorte gav lite beskyttelse mot den intense kulden. Men enda et under skjedde. Jeg var bevisstløs da vi kom fram, men sjåføren fant meg og tok hånd om meg. Gud styrte det slik at han var en kristen mann. Han kom fra jungelen, og jeg fikk bo hos hans familie et års tid. Men det varme klimaet og alle insektstikkene førte til at jeg ble alvorlig syk. De visste ikke annet å gjøre enn å sende meg av gårde med en lastebil. Slik kunne de bli «kvitt» den tynne og avmagrede gutten. Jeg havnet på nytt i Cochabamba. Svært forkommen, syk og helt ukjent tok gråten meg. Jeg gikk gatelangs og bare gråt og gråt, noen stanset opp, gav meg noen slanter og sa. «Her har du litt til mat, ikke gråt, gutten min!» Ingen brydde seg noe mer om meg. Men da skjedde det et nytt under. En politimann fant meg. Jeg kjente ham igjen med én gang. Det viste seg at han var fra landsbyen min, og tenk! Han gjenkjente meg og ropte til og med navnet mitt.
-Hva gjør du her, René? Hva har hendt? Hvor er foreldrene dine? Jeg kjente deg nesten ikke igjen, så avmagret som du er.
-Jeg klamret meg til buksebeinet hans og ville ikke slippe ham.
Ettersom denne politimannen hadde 11 barn selv, sørget han for at jeg kom til nok en tante, som bodde der i byen. Der hadde jeg det godt, men jeg slet mer og mer med hjemlengsel. Og jeg gråt mye i de ti månedene jeg bodde hos henne. Etter en tid forsto hun at hun bare måtte hjelpe meg hjem igjen til landsbyen, selv om hun visste at far var voldelig imot meg. Det ble snart klart for henne at savnet etter min mor plaget meg veldig. Det var nå gått to år siden jeg rømte hjemmefra. Selv om jeg fryktet møtet med far, var jeg glad da reisedagen kom. Enda en gang måtte jeg dra alene bak på platten av en lastebil – en hel dagsreise. Det var ennå langt å gå hjem da lastebilen stanset. Jeg både gledet meg og gruet meg til å treffe mor og far igjen, gråt og forventning vekslet om å få overtaket.
Da jeg endelig var framme, var ikke mor inne. Far fikk et nytt raserianfall og han både slo og sparket meg, mer enn noen gang tidligere. Mor var nede ved bekken og hentet vann. Hun slapp vannbøtten og kom springende da hun hørte hylene og alle ropene. Da lovte jeg mor at jeg aldri ville forlate henne mer, selv om far var så voldelig.
Etter en lang tankepause fortsetter René:
-Etter at jeg ble en kristen på begynnelsen av åtti-tallet, og kanskje på grunn av mine egne opplevelser, har jeg sett det som et kall å hjelpe andre. Det er fortsatt mye vold i mange heimer, spesielt på landsbygda. Det er nesten som en del av kulturen vår.
René har holdt mange familierådgivningskurs de siste årene
-Du har også utdannelse innen familierådgivning, stemmer det ikke at du har skrevet en diplomoppgave om familieterapi?
-Jo, på grunn av svært dårlig økonomi var jeg i Spania i nesten fem år i håp om å legge til side noen kroner. Kona reiste dit et halvt år i forveien. Der fikk jeg også anledning til å studere på et universitet i tre år, fram til 2009.
-Men dere ville ikke bosette dere i Spania for godt?
-Nei, vi hadde jo fire voksne barn i Bolivia, én gutt og tre jenter, og det begynte å komme barnebarn.
-Hva har du drevet med etter at du kom tilbake?
-Det er mye arbeidsledighet, og det skulle vise seg svært vanskelig å få noe lønnet arbeid.
René: fortsetter etter en stund:
-Allerede i begynnelsen av 2005 fikk jeg invitasjon av et ektepar om å komme til landsbyen Pampa de Aceituno, utenfor Sucre, for å ha møter. Da jeg reiste til Spania mot slutten av året, holdt vi kontakten med en liten flokk der. Vi ba mye for dem og jeg ringte dem av og til for å oppmuntre dem.
-Hvordan var det gått dem da dere kom igjen fra Spania i 2010?
-Det hadde ikke vært så enkelt for dem. De hadde blant annet hatt besøk av en pinsevennpastor mens jeg var borte. Han mente det vel og ville gjerne ta seg av dem. Men han var dessverre svært autoritær og det førte til splittelse i flokken. Mange falt ifra. Jeg angret på at jeg hadde forlatt dem. Så jeg lovte da å ta opp arbeidet igjen og besøke dem jevnlig.
-Men hvordan kunne du det, uten noen fast inntekt?
-Jeg har ofte undret meg på hvordan Gud sørger for sine. Til denne dag har vi aldri manglet brød. De er fattige de aller fleste av dem, men av og til hjalp de meg økonomisk med reisepenger fra kollektene. Noen ganger fikk jeg støtte fra tienden som de var vant til å gi.
René leder møte i Pampa de Aceituno
-Du tenkte aldri på å oppgi alt sammen?
-Jo, men det største for meg, og det som har holdt meg oppe, er at hos enkelte av dem merket jeg en hunger etter å høre Guds ord. Det har blitt både oppturer og nedturer, og noen ganger tenkte jeg at det var best å legge ned alt. Vi savnet også sårt en tilhørighet. Jeg prøvde på forskjellig vis å knytte kontakt med andre, men jeg ville helst at det skulle være en luthersk sammenheng. Da det så som aller mørkest ut, kom jeg i kontakt med dere i Såmannen. I dag ser jeg også det som et stort under. Nå har vi endelig funnet en familie der vi kjenner oss hjemme.
Nytt medlemsopptak
Søndag 13. oktober ble det en ny festdag i Pampa de Aceituno. Da ble seks voksne opptatt som medlemmer, omtrent nøyaktig et år siden forrige gang – under besøk av Reidar Heian og Dag Rune Lid (omtalt i tidligere nummer av L&E).
René forteller at han har en drøm om å reise et lite «luthersk senter» i denne landsbyen. Ekteparet som første gang inviterte ham dit, har nå gitt ei tomt på 250 kvadratmeter. Lekmannsmisjonen vil gjerne kjøpe 250 til, slik at disse to tomtene kan slås sammen til et halvt mål. Avhengig av midler som måtte komme inn til dette formålet, vil det så bli reist en mur rundt tomta og deretter bygd noe som kan romme møter og undervisning.
René smiler og det er lett å merke gløden hos ham når vi kommer inn på dette temaet.
De ønsket oss velkommen med banner over veien
De nye medlemmene er spente – like før handlingen.
Forsamlingen har vokst siden siste medlemsopptak i fjor.
-Tenk om vi kan utdanne fremtidige evangelister som vil reise rundt med bøker og forkynne evangeliet for de som ennå ikke har hørt, forsetter René ivrig.
Aktuell tomt for et luthersk senter – til venstre på bildet, i forkant av folk og bygninger.
Vi går til avslutning av samtalen, men jeg skjønner at det er noe mer René vil fortelle.
-Jeg har ennå ikke fortalt alt om mor og far. Guds veier med oss er uransakelige. At han elsker oss for Jesu skyld – og på tross av oss – er nesten umulig å skjønne for meg. Det er ikke lett å fortelle det jeg nå skal si, men det skjedde en tragedie etter at jeg ble voksen og hadde flyttet hjemmefra. Etter en stor fest i landsbyen, der far hadde drukket mye, tok han livet av min mor da han kom hjem. Det kom som et sjokk på meg. Midt sorgen var det til stor trøst for meg at mor var blitt en kristen på det tidspunktet. Hun flyttet hjem til Jesus. Far ble satt i fengsel, men han slapp ut etter to år på grunn av god oppførsel og en dyp anger. I fengslet møtte Gud ham. Han var langt nede, men ba om tilgivelse for det livet han hadde ført og for alt det onde han hadde vært skyld i.
-De siste årene av hans liv tok jeg ham hjem til meg og min familie. Det var en helt ny mann, og han døde i troen på Jesus.
-Kan du forstå hvordan Gud er? Ja, tenk – han elsker oss for Jesu skyld, og bare for hans skyld. Det er av nåde alt sammen. Jesus har betalt, og det er nok til frelse, for de største syndere. Skjønner du nå hvor glad jeg ble da jeg «oppdaget» bøkene som dere har gitt ut – og ikke minst det Rosenius skriver i Husandaktsboken? Dette må vi gi videre! Å, det er så mange om ennå lever i mørke! Og jeg kan ikke takke nok for at dere har gitt meg muligheten til å være en medarbeider i Såmannen disse fire årene til jeg blir pensjonist. Og Jeg har bedt til Gud at han må gi meg minst 20 år til i tjenesten for ham. Da vil jeg være over 80 år. Men det må selvsagt bli slik som han vil …
Skrevet av Ingar Gangås