Er du født på ny?
«Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» ( Joh 1:12)
«Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» ( Joh 1:12)
De tre første byene vi hører om på vei inn i det lovede landet, er Jeriko, Ai og Gibeon. Disse byene med deres innbyggere, kan meget godt anvendes som forbilder på Guds folks fiender til alle tider – fiendene som møter hvert Guds barn på vei inn i løftenes og troens rike. Jeriko med sine sterke murer og forherdede motstand, likner verden i sin hardnakkede motstand, helt til Jesus kommer igjen og den siste basunen lyder. Ai ligner den gamle Adam, vår falne natur som ikke kan beseires på kjødelig, fornuftig vis. Kjødet må lokkes ut av sitt skjul, egges til vrede og angrep ved Guds lov og beseires ved evangeliets bakholdsangrep. Det er bare i Jesus blod og ved …
Og jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel imot dem. Og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg. ( Jer 32:40)
Fortsettelse av artikkelen «Den som tror på Sønnen, har evig liv» som stod i nummer 1/2024. Å holde for sant a) Av det vi har sett, vil du forstå at troen er noe mer enn å holde for sant det Guds ord sier om Jesus. I og for seg er det både godt og nødvendig at et menneske holder Guds ord om Jesus for å være sant. Men det er ikke det samme som å tro. Å holde for sant er en forstandssak; troen er derimot hjertets sak. «Med hjertet tror en til rettferdighet.» (Rom 10:10) Troen er et tillitsforhold, ikke bare et erkjennelsesforhold. Ingen har belyst det bedre enn Søren Kirkegaard. Han sier: Det er ingen sak å tro …
Pussig nok er dette et begrep som ser ut til å være ukjent for svært mange også innenfor lutherske sammenhenger – enda det beskriver en helt avgjørende side med det som er egenartet for luthersk evangelie- og kirkeforståelse.
– Det var ikke noe håp for meg. Jeg levde et verdslig liv. Etter hvert ble det mange og harde diskusjoner på verkstedet. Til og med andre verdslige var bekymret for meg. Paulino Huilcca (58) forteller åpenhjertig om sitt tidligere liv. – Jeg var åndelig syk, men kjente meg legemlig frisk. Slik var det i mange år. Jeg var «død i mine overtredelser og synder», slik det beskrives i Efeserbrevet (2:1): Jeg var «et vredens» og «vantroens barn» og visste ikke at jeg hadde djevelen til far i likhet med alle de uomvendte, han som er «høvdingen over luftens makter, den ånd som er virksom i menneskenes barn» (2:2). Det var en vond situasjon å være i. Nå ser jeg …
Ingen uklarhet Det er for det første viktig at vi blir klar over at det ikke er annet enn en inngrodd og meget seiglivet villfarelse å tro at Guds ånd og hans gjerning er noe uklart og uanskuelig.
Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet.
Åndens helliggjørelse I Åndens arbeid er det en lovmessighet. Den virker slik at jo mer Guds ånd får vise oss vår synd og alvoret i den, jo større plass for Jesus Kristus i vårt sinn. Derfor sier apostelen at «der synden ble stor, ble nåden enda større.» (Rom 5:20)
Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.