Johannes døperen sto fram i et øde område, ved Jordanelven, og forkynte. Folket kom ut dit for å høre. Det var ikke nødvendig å stelle i stand noe ekstraordinært. Det var en dragning i luften som gjorde at de måtte høre ham. Vekkelsen grep dem. En skulle tro at budskapet måtte skremme dem vekk: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!», fikk de høre. Men i stedet ble det om å gjøre å bekjenne sin synd.
«Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått.» Luk 5,8f Her sitter Jesus i en båt som er nær ved å synke. Det er på grunn av den store fiskefangsten, han sitter med fisk langt oppover beina. Det har vært noen hektiske minutt etter at garnet ble kastet og fyltes med fisk, men nå er det i ferd med å roe seg og Simon Peter har kastet seg ned i fisken for Jesu knær. Det er kommet redsel over ham, over fiskefangsten de har fått. På …
«Sjå, det vart eit stort jordskjelv. For ein Herrens engel steig ned frå himmelen, gjekk fram og rulla steinen til side og sette seg på han. Han var som lynet å sjå til, og kleda hans var kvite som snø. Dei som heldt vakt, skalv av redsle for han, og dei vart liggjande som døde.» Matt 28:2-4 Slik fortel Skrifta om kva som skjedde påskemorgon.
Mange av salmene i Salmenes bok er skrevet av kong David, det gjelder også Salme 22. David levde på 1000-tallet før Kristus. Vi må takke Gud for Salmenes bok, noe av Bibelens hjerte, som vi i hjem og forsamling trenger å lese, be og grunne over. David så i Guds Ånds lys den korsfestede Kristus, ja, det var Herren selv som inspirerte David til hva han skulle skrive. Det er Jesus, vår Herre og Gud som ånder og taler i hele Bibelen – også her i Salme 22. I denne salmen får vi se inn i Jesu indre liv, hvordan han følte det da han hang på korset.
Jesu lidelse og død i Jerusalem nærmer seg og på veien dit går han for siste gang gjennom Jeriko. Det var det nok ingen mennesker som tenkte på, men slik var Guds plan og vilje med Jesus. Han kom ikke gående der flere ganger. Derfor var det, uten at de viste det, en siste mulighet for folket i Jeriko.
«Dere som er unnkommet fra sverdet: dra bort, stans ikke! Kom Herren i hu fra det fjerne land og minnes Jerusalem!» (Jer 51:50) På tross av at dette verset står midt i en domsprofeti over Babel, rettes budskapet først og fremst til Guds eiendomsfolk, som var i fangenskap i Babel. Men bibelverset er samtidig en viktig påminnelse for troens folk i dag. Guds barn er i fremmed land så lenge de er her i verden.
«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Vi feirer jul denne måneden – at Jesus ble født i Betlehem. Det er så forunderlig stort at vi ikke kan fatte det. Det er noe vi som mennesker ikke kan forstå. Heller ingen hedning eller noen annen religion kunne ha kommet på noe slikt – at Gud elsker oss! Elsker oss på en slik måte at han kom til oss og led døden i vårt sted. Han sonet vår synd. Han gjorde det av fri vilje, av kjærlighet!
… Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virker et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Rom 5, 2 – 4. Som rettferdiggjort av tro, og med fred med Gud, roser vi oss av håp om Guds herlighet, skriver Paulus her. Vi priser oss lykkelige fordi vi har et slikt håp, å få del i Guds herlighet. Det vil si å få bo hos Gud i hans herlighet på den nye jord, og bli en del av hans herlighet der. Matt 13, 43: Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike! Men ikke bare det! …
Overskriften på denne andakten er en nøyaktig gjengivelse av innledningen til det første verset av sangen på nr 38 i Sangboken. Denne sangen finnes også i flere danske sangbøker og det første verset har denne begynnelsen:
I Josva 10 leser vi at Israel var i krig. Josva forstod at dagen ble for kort til å vinne seier over fienden. Da ropte han: «Stå stille, sol, i Gibeon, du måne, i Ajalons dal.» Underet skjedde, solen stod stille og drøyde nesten en hel dag før den gikk ned. Det ble en lang dag! Israel vant seier over sine fiender. Det hadde ikke vært en slik dag i deres historie, hverken før eller siden, da Herren hørte på en manns røst, for Gud stred for Israel.
Kopirett © 2025