Testamentet
Det led mot slutten nå med min gamle venn. Han var omkring de åtti, og han bodde alene.Han hadde til det siste drevet en større forretning, og det var kjent at han ikke i liten utstrekning lånte ut penger. Han gikk for å være rik. Da jeg nå visste at han alle dager hadde levd et ensomt privatliv, spurte jeg ham en dag om det var noen som så innom til ham nå. «Jo», sa han. «Det har helst vært livlig med besøk nå i den aller siste tiden».«Det er gildt», sa jeg, «at våre venner ikke glemmer oss når vi blir gamle og syke».Han svarte: «Det er mine debitorer som har vært her».«Deres – ?»«Mine debitorer», sa han ganske …