Tretti sølvpenger
«… og Judas Iskariot, han som forrådte ham.» Mar 3:19
Asbjørn Aavik
Hellig uro
«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Joh 14:27
Et hellig offer
«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Rom 12:1
Gjengave
Somme tider har jeg tenkt på noe som dette: Da de elleve gikk ned fra fjellet etter at Jesus hadde gitt dem misjonsbefalingen, stopper Peter plutselig opp og vender seg mot Johannes som også stanser:
Hender som velsigner
Aron løftet hendene over folket og velsignet dem. 3Mos 9:22 Emil skomaker hørte til min hjembygd. Han sydde sko og han lappet fottøy sammen igjen etter års slitasje. En gudfryktig mann, men fra barndommen av pukkelrygget. Som voksen, gjennom mange år, «kretsleser» i soknet. Det vil si en av de 8-10 menn som ved hvert nyttår ble valgt til å reise rundt i bygdene og holde søndagsmøter i skolehusene. Foreldrene mine var døde, men besteforeldrene tok meg med til skolehuset til Emils preken. Alle prekener har jeg glemt, men husker Emil, grunnet en stor pukkel, bare så vidt han fikk hodet opp over kateterets lesehøyde. Ved avslutningen av et slikt møte, stod jeg der som tolvåring sammen med noen fra …
Kjærlighet som utøses
Det ble muligens en pause der ved båthvelvet. Peter våger liksom ikke å se opp. Står der og graver med en tåspiss i strandens sand. Men Jesus ser på sin venn. Kjenner ham ut og inn. Vet om mannens evner. Lært ham å kjenne som en ledertype. Hissig, framfusende. Ofte uforstandig. I morgensolen som nå bryter fram går det likevel et streif av himmelglans over Jesu ansikt. Han vet allerede nå det evangelisten Lukas skulle få lov til å skrive ned: «Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender» (Apg 1:8). Likeså visste han, at det ville komme …
Misjonssinn
Vi taler ofte om misjonsinteresse. Men når jeg leser Jesu lidelseshistorie, leser Apostlenes gjerninger og brevene i Det nye testamente, slår det meg bestandig: Dette er mer enn å være interessert i noe. Her er det en som dør – dør for andre. Bare interesse ville aldri drive et menneske i døden for et annet. Gud sier det var fordi han elsket. Og kjærlighet er mer enn interesse. Interessen kan stanse. Kjærligheten kan aldri stanse. Her er det piskeslag, fengsel og hån for de første misjonærer – apostlene – men intet kan stanse dem. Intet kan lukke deres munn. Selv med føttene i stokk og med hudflengt rygg synger de lovsanger og ber slik at Gud sender jordskjelv som ryster …
De venter
Husker at jeg som barn så et bilde. Hedninger sto ved stranden mellom palmer. De stod der og speidet ut over havet – speidet og ventet – ventet på evangeliet. Det er ikke slik hedningene venter. Det er misjonsromantikk. Hedningene går sin vei som fedrene har gått før dem. I slit og møye, i fest og sorg. De vandrer til templene og tilbake til sin jord, til maten og til sin grav. De venter ingen over havene. Derfor speider de ikke. Men nettopp dette er kallet. Nettopp her er misjonæren ventet – fordi de ikke venter. Misjonæren – evangeliet – må vekke også denne ventingen. Da Paulus kom til Makedonia, fant han ikke igjen den mannen som stod hos ham …
Mor – kom hjem – kom hjem!
Trettenåringen Lin satt og strevde med en tegning, en tegning i farger av mor. Det ene arket etter det andre krøllet han sammen i sin lille neve og kastet på golvet. Mor var mye vakrere, høyere og sterkere enn noen av de tegningene han laget. Endelig, etter nesten tre timer over arkene, syntes han det hadde lykkes så noenlunde. Han festet bildet på veggen og ropte inn den yngre søsteren sin. Fant så litt av en nepe på kjøkkenet. Denne skar gutten til og stakk en røkelsesstikke nedi. Tente den og skjøv nepa bort til bildet. Så knelte de to barna på golvet og ropte opp mot bildet med de sterke fargene: – Mor, mor – kom hjem, kom hjem, …
Bundet av Ånden
Bundet av Ånden Av Asbjørn Aavik «Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som vil vente meg der, vet jeg ikke, men Den Hellige Ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter.» (Apg 20:22-23) Ingen var så fri som Paulus. Og ingen av de andre apostlene fikk det frigjørende evangelium så herlig åpenbart som han. Ingen andre av dem har gitt oss frelsens sterke budskap så klart som nettopp Paulus. Selv hadde han opplevd dette utenfor Damaskus – stanset av en engel i flammende gevant. Slått med blindhet. Kom i syndenød. I et lite kammer hos en kristen i byen fikk han oppleve frigjøringen ved Jesus Kristus. Løst og …