Niels Aage Barfoed

Brorson holdt lenge ut med visitasene – lenger enn han egentlig hadde krefter til. Han hadde nok en anelse om at det ville ikke vare lenge, selv om den ene presten etter den andre forsikret at en ikke kunne merke at han ble gammel. – Men snart ble det slik at han måtte slutte med reisene. Nå fikk han bedre tid heime. Da var det et arbeid han gjerne ville ha ferdig. Det var noen prekener som han ville gi ut. Det var mange som hadde bedt om det. Han mente det skulle være lett arbeid. Men han strevet i flere dager med den første. Likevel ble den ikke slik som den skulle. Han hadde ikke krefter. Mens han arbeidet …

Rosen mellom torner (5) Les mer »

Brorson gikk langsomt opp trappen i bispegården. Han stanset litt ved hvert trinn. Han hadde mest lyst til å gå inn til seg selv og være stille. Det var det han trengte mest nå. Men han visste at Johanne ventet på ham. Om han ikke kom inn, ville hun tro det var enda verre med ham. «Hvordan går det, kjære Brorson?» sa hun og så bekymret på ham. «Å, så noenlunde. Smertene er ikke så svære lenger. Men jeg er litt trett». Han sank ned i en stol. Hun gikk bort og satte seg hos ham og la hånden på armen hans. «Er det ikke heller sinnet som er trett?» «Det kan godt hende det. Det er så mye som …

Rosen mellom torner (4) Les mer »

Nå fikk Brorson det travelt med å forberede seg til det nye embetet. Bispevigselen skulle være i midten av juni. «Det blir en stor dag – vel den største jeg kommer til å oppleve», sa han til Katrine. «Du må endelig bli med». «Jeg ville gjerne være med deg, men du vet det lar seg ikke gjøre i den tilstand som jeg er i. Jeg tåler ikke humpingen av vognene den lange veien». «Ja, men det er da et par måneder igjen ennå. Det er ikke noe bedre for deg å gå her og streve med alle forberedelsene». En morgen våknet han tidlig ved at Katrine våndet seg svært. «Hva er det, Katrine – hva er det som er i …

Rosen mellom torner (3) Les mer »

Legen gikk der hver dag, men han sa ingen ting. Det så nesten ut som han ville si noe, men han kom seg ikke til. En dag kom det: «Det er nok ingen vei utenom. Vi må nok foreta oss noe». «Ja», utbrøt Katrine, «gjør alt som står i Deres makt for at gutten skal bli frisk. Om det skulle koste mange, mange penger, gjør ingen ting. Om vi skal sulte, ja, om vi må selge klær og møbler, så gjør det ingen ting, når bare gutten – – –». «Nei, fru Brorson, her kan nok penger og menneskelig makt intet gjøre». «Intet gjøre – intet gjøre?» gjentok Katrine som om hun ikke riktig fikk tak i hva ordene betød. …

Rosen mellom torner (2) Les mer »

I noen nummer framover vil vi gjengi en roman om Hans Adolph Brorson. Den handler om hvordan Gud arbeider når han vil reise opp noen til å bli en tjener i Guds rike. Serien sto i «Lov og Evangelium» i 2005 og har et sterkt budskap til oss alle. Heime hos Brorson var det sjelden ro, i alle fall ikke før langt på kveld. Barneflokken var vokst fort. Foruten Nikolai og Broder hadde de nå Margrethe, Hermann, Katrine og vesle Hans Adolph. Ingen av dem kunne en kalle stillferdige barn. Denne uroen tok hardt på moren som arbeidet seint og tidlig. Men Brorson tok seg ikke nær av det. Han mente det var et tegn på sykdom hvis et barn …

Rosen mellom torner (1) Les mer »

Rosen mellom tornerFra en roman om Hans Adolph Brorson To unge prester gikk og snakket sammen nede i hagen i bispegården. Det var Hermann og Broder som var nyss kommet fra København. (…) «Nicolai var halve livet for far. Da jeg var liten, ergret det meg. Det var som han glemte oss andre. Nikolai var Guds tukt over far. Den tukten grodde det mye velsignelse av.» Resten av familien var samlet i den store salen. De orket ikke å være verken på kontoret eller i dagligstuen. Så gikk de alle langsomt inn på kontoret for i fellesskap å gjennomgå tingene. Det var underlig å åpne skuffene til deres far. De hadde sett på det som helligbrøde bare å røre ved …

Rosen mellom torner Les mer »

Rosen mellom tornerFra en roman om Hans Adolph Brorson Det var blitt stille i bispegården. Barna var voksne og reist ut. Det var bare de to barna som Brorson og Johanne hadde sammen som var heime. (…) Han savnet nok de andre barna, men på den annen side var det godt de var borte. For han trengte mer ro enn før. Han var ikke den samme lenger, men han hadde like mange visitaser som før. I den seinere tid hadde Johanne vært med. Det var godt å ha henne å snakke med på turene. Lenge kunne de sitte tause. Men hun var straks våken, dersom han ville tale. Men hun likte ikke at han talte så mye om døden. «Det …

Rosen mellom torner Les mer »

Roser mellom torner (III)Utdrag fra en roman om Hans Adolph Brorson Brorson hadde glede av de lange reisene rundt om i stiftet. Men når han kom heim igjen, kunne det ofte komme slik tyngsel over ham. Det var klart at barna ble forsømt både åndelig og legemlig. De fikk sikkert mat nok. Men de var ikke rene, og klærne var lurvete. Husholdersken var god og mente det vel. Men renslighet var ikke hennes sterke side. En kunne ikke vente at hun skulle være mor for barna. Derfor var det vel ikke noe hjelp i å si henne opp og finne en ny. Dette grublet han mye på i lønnkammeret. Det gikk etter hvert opp for ham at det kunne bli …

Roser mellom torner (III) Les mer »

Rosen mellom torner (II)Utdrag fra en roman om Hans Adolph Brorson Hans Adolph Brorson har hatt stor betydning for norsk kristenliv. Vi fortsetter gjengivelsen fra romanbiografien, skrevet av Niels Aage Barfoed og utgitt på Sambåndet forlag i 1951. «Det er festlig å se så mange folk,» sa Katrine en dag de gikk arm i arm heim fra kirken. «Det må være stort å tale til så mange mennesker.» «Jeg talte til flere den gangen jeg hadde tid til å skrive salmer,» sa han tankefullt. «Ja, men du taler til dem ennå. Salmene blir brukt fremdeles.» Han strøk seg over parykken. «Men heftene er slitt og går snart ut. Hadde jeg hatt tid, ville jeg ha samlet heftene i en salmebok. …

Rosen mellom torner (II) Les mer »

Rosen mellom torner Utdrag fra en roman om Hans Adolph Brorson Heime hos Brorson var det sjelden ro, i alle fall ikke før langt på kveld. Barneflokken var vokset fort. Foruten Nikolai og Broder hadde de nå Margrethe, Hermann, Katrine og vesle Hans Adolph. Ingen av dem kunne en kalle stillferdige barn. Denne uroen tok hardt på moren som arbeidet seint og tidlig. Men Brorson tok seg ikke nær av det. Han mente det var et tegn på sykdom hvis et barn ikke larmet. Når han satt og arbeidet, hørte han det ikke uten han ble gjort oppmerksom på det. Stundom kom Katrine inn og sa at han måtte skjenne på dem, for nå orket hun det ikke lenger. Men …

Rosen mellom torner Les mer »