Mia Hallesby

De gamle grekere holdt store kappløp. I disse løp gjaldt det å komme først til mål for å vinne seierskransen. Den var gjerne en stor krans av laurbærblad. Ved et slikt kappløp var en gang kongen og dronningen, prinsen og prinsessen til stede. De hadde sine plasser ikke langt fra mål. Deltagerne stod oppstilt og ventet bare på signal.– Nå løp de, og av sted sprang de. Mange løp godt, men én utmerket seg spesielt. Han var førstemann hele veien. Nå nærmet han seg det stedet hvor de kongelige satt. Da kaster prinsessen et stort gulleple ut på banen, så det triller like foran ham. Som et lyn farer den tanke gjennom ham:Et gulleple, hvor mye er ikke det verd. …

Seierskransen Les mer »

Barneandakt av Mia HallesbyKjære Jesus!Vi ber deg nå av hjertens grunn,velsign du denne andaktsstund.Og mett oss med ditt livsens brød,så svinner all vår sorg og nød.Amen! Når vi er sultne, spiser vi. Og lykkelige er alle som har nok mat. Hvor mange ganger spiser du om dagen? Tre, fire, ja, kanskje til og med fem ganger? Du må spise for å vokse og bli stor og sterk. Kroppen trenger mat, ellers vil den dø. Vi pleier å stelle godt med kroppen vår, både med mat og klær. Hvordan sørger vi for sjelen? Du vet vi har ikke bare en kropp, men også en sjel. Sjelen ser du ikke. Men med den er det du tenker og taler. Dyrene har ingen …

Den beste maten Les mer »

En misjonær hadde sitt arbeid i en liten by i Afrika. I nærheten av byen lå en åpen plass inne i skogen. Dit gikk misjonæren hver dag sammen med noen av de innfødte kristne for å lese og be. Da mange gikk inn til plassen hver dag, ble det til slutt en tydelig opptråkket sti. Men så kom den dagen da misjonæren for en tid måtte forlate sine kristne venner. Han formante dem til regelmessig å komme sammen på «bønneplassen», som stedet i skogen kaltes. Aldri måtte de glemme hvor viktig det var å be og lese Guds ord sammen. De lovte det, og misjonæren reiste. En tid møttes de daglig på plassen der inne i skogen. Men det varte …

Bønnestien Les mer »

Oppe på loftet var det innredet et værelse til Magnus og Tor. Nyrommet ble det kalt. Ute på selve loftet stod det fullt av kasser og store kister. Hver morgen hørte guttene at noen gikk i trappen opp til loftet. Jo, de forsto hvem det var. Det var mor. Bak en av de store kistene hadde hun bønneplassen sin. Der bøyde hun kne og bad for alle sine kjære, også for de to der inne på nyrommet. Det ble gjerne til at guttene lå stille den stunden mor holdt til der ute. Ja, hvem vet – kanskje de også foldet hendene sine og bad Gud om Guds velsignelse over den nye dagen. Men så en dag ble mor syk. Hun …

Mors bønneplass Les mer »

General Gordon var i ordets rette betydning en helt. Den siste del av sitt liv oppholdt han seg i Sudan for å stanse et farlig opprør. Mens han var der, kunne en hver morgen se et lommetørkle ligge utenfor generalens dør. Det lå der gjerne en halv times tid. Hele leiren visste hva det skulle bety. Ingen våget å gå inn i teltet så lenge lommetørkleet lå utenfor teltdøren. Ingen meddelelse ble brakt, selv om den var meget viktig. Alle visste at den store general da ville ha stillhet til å møte sin Gud i bønn. I den stund hentet han hver morgen ny kraft og visdom. Bønnen var hemmeligheten i hans liv. (Charles George Gordon ble halshugget av jihadister …

En bønnens mann Les mer »

Fortelling av Mia Hallesby En ung pike var blitt omvendt. En dag spurte presten henne: – Var du en synder før denne forandring foregikk med deg? Hun svarte «ja». – Men hvordan er det nå, er du fremdeles en synder? – Ja, det er sikkert, svarte hun. For å prøve henne spurte presten: – Men hva er da egentlig forskjellen på deg før og nå? Hun tenkte seg litt om. Så svarte hun: – Jeg tror forskjellen er den at før var jeg en synder som løp etter synden. Men nå er jeg en synder som løper fra synden. Det var et riktig godt svar. Fra «300 fortellinger», Indremisjonsforlaget, 1946  

Fortelling av Mia HallesbyI et skomakerverksted satt far og sønn og arbeidet. Faren var en troende, og hans høyeste ønske var at gutten skulle komme inn på samme vei. Ofte hadde han snakket med ham om dette, men sønnen mente at det hastet ikke. Slikt fikk en vente med til en ble gammel og skulle dø. En dag satt sønnen alene og arbeidet. Faren var plutselig død. Det var så tomt og stille etter far. Den eneste lyden som hørtes når han stanset litt i arbeidet, var den store klokken som tikket i vei og minnet om livets gang mot evigheten.Fars stemme lød ikke mer, men i stillheten var det som klokken talte til ham. Det var som den med …

Klokken slår, tiden går og evigheten forestår Les mer »

En premie ble utlovt til den som kunne male et bilde som framstilte «fred». To kunstnere innleverte hvert sitt bilde. Den ene hadde malt et stille fjellvann. Uten krusning lå vannflaten, og busker og kratt speilte seg i vannet. Det hele åndet av fred og hvile. Det var ingen ting som forstyrret harmonien. Det andre maleriet framstilte en veldig foss. Utover den stupbratte klippe veltet de svære vannmasser seg og ble lenger nede til en eneste hvit skumrøyk som fylte luften. Alt var et eneste opprør. Det var ingen ting som øyet i første øyeblikk kunne hvile på. Var dette fred? Jo, se! – Øverst oppe, der hvor fossen kastet seg utfor, vokste et tre. En liten gren våget seg …

Fred Les mer »

Fortelling av Mia HallesbyI en krig mellom sør- og nordstatene i Amerika deltok blant annet en troende lege.En kveld skulle han foreta en ridetur utenfor leiren og spurte i hovedkvarteret etter dagens feltrop. Uten det ville han nemlig ikke slippe forbi noen vaktpost. Han fikk oppgitt at løsningsordet var «Chicago». Da han nærmet seg den første vaktposten, ble han øyeblikkelig ropt an: «Hvem der»?Straks svarte han: «Chicago». Vaktposten kjente tilfeldigvis legen og fikk hvisket til ham: «De har fått oppgitt feil ord. Skynd Dem tilbake og få det ordet som gjelder for i dag. Min plikt er egentlig å skyte Dem». Legen red øyeblikkelig tilbake til hovedkvarteret, og fikk der vite at han ved en feiltagelse hadde fått feltropet for …

Feltropet Les mer »

Det fortelles fra oldtiden hvordan grekerne med list inntok byen Troja i Lille-Asia. Lenge hadde de beleiret byen, men uten hell. Til slutt så det ut som de helt oppgav sine planer. Fra et utkikstårn midt i byen kunne nemlig innbyggerne se hvordan fienden like etter dro bort. Til slutt var det ingen igjen. Det eneste fienden etterlot seg var et uhyre av en trehest. Folkene i byen ble nysgjerrige og undret seg på hva det var for noe. Da det ikke lenger var noen fare på ferde, gikk de ut for å se nærmere på hesten. De moret seg over den og besluttet å fa den inn i byen. Det ble gjort en stor åpning i muren, og under …

Fiendens list Les mer »