Carl Fredrik Wisløff

Som nordmenn tilhører vi et kristent folk. Det vil si at det norske folk bygger på kristendommen. I Gulatingsloven heter det: «Dette er det første av lovene våre at vi skal bøye oss mot aust og be til den hellige Krist». Kristendommen har med andre ord vært grunnlaget for lov og rett så lenge som det har vært noen skriftlig fiksert lovgivning i Norge. Og i Grunnlovens § 2 er i nyere tid det samme prinsippet blitt knesatt klart og utvetydig. (Revisjon av 9. mai 2014 har endret dette. Nå er kristendommen og humanismen vårt nye verdigrunnlag. Red. anm.) Vi føler alle at det norske folk her eier en overmåte stor og verdifull arv, som både innebærer store forpliktelser og …

Kristendommen og religionene Les mer »

De som har sett og innsett at de er små, hjelpeløse og fortapte i seg selv, de som har kjent og erkjent at de er skyldige etter Guds hellige lov og fortjener den evige fortapelse, de som har hørt evangeliets kall og tatt sin tilflukt til ham som døde for oss på korset – de er Guds folk. De er Jesu venner – disse er det som gir ham den rette hyllest. Det rette «hosianna» kommer fra fortapte syndere som vender seg til Jesus med bønn om nåde. Den synder som omvender seg og stammer sitt «frels meg, Herre» til Jesus, han ærer ham, slik Jesus selv gjerne vil se det. Hører du til dem som ved omvendelse og tro …

Det rette hosianna Les mer »

Tre ganger står det i juleevangeliet: «Og det skjedde». Hver gang er det tale om noe som virkelig gikk for seg i menneskers liv. Det skjedde noe i keiserens palassDet er det første som blir fortalt. Det skulle tas opp et alminnelig manntall. Keiseren ga ordre om det i sin maktfullkommenhet. Men uten å vite det traff han denne beslutningen, fordi den skulle passe inn i Guds plan. Jesus skulle fødes i Betlehem. Profeten Mika hadde forutsagt det (Mika 5:1ff.). Er det ikke underlig å lese Bibelen og se hvordan Gud styrer historiens gang? De største konger, keisere og andre statsmenn i oldtiden, vi finner dem i Det gamle testamente nesten alle sammen. Hammurabi og Farao Neko, Sankerib og Nebukadnesar …

«Og det skjedde» Les mer »

«Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg.» Apg 20:29-30 Paulus regnet med at tiden for hans bortgang nærmet seg. Hans arbeidsdag var nå på det nærmeste slutt. Han selv skulle ikke lenger kunne hjelpe til med forkynnelse og veiledning. Men det var ingen mangel på folk som ville forkynne og veilede de kristne. Vokt dere, sier Paulus – det kommer helt sikkert til å dukke opp falske veiledere – mennesker som fører et fint religiøst og «åndelig» språk – men som i virkeligheten er ulver i fåreklær. Ikke hør på dem! …

Glupende ulver Les mer »

«Og da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Og han sa til ham: Følg meg! Og han stod opp og fulgte ham.» Mat 9:9 Den gamle hollandske maler Ter­brugghen har gitt verden et herlig bilde av Matteus da han ble kallet av Jesus. Vi ser ham sitte midt på bildet, med et stort bord foran seg. På bordet lig­ger det penger og regnskapsbøker. Ved begge sider av Matteus sitter noen som er ivrig opptatt med sine regnskaper. Hendene deres strekker seg ut over bordet, de fingrer med pengene og peker i bøkene. Inn fra den ene siden ser vi Jesus komme. Han strekker hånden ut mot Matteus, det er som vi hører …

Følg meg! Les mer »

Barnet i krybben er julens tegn, på samme måte som korset og den åpne graven er påskens tegn, og ildtungene pinsens. Slik blir det jo sagt i juleevangeliet: Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn, svøpt, liggende i en krybbe. På én måte er julens tegn tilsynelatende det letteste å forstå. Hva kan være vakrere enn bildet av Maria og det lille barnet hennes, som hun har lagt i en krybbe fordi hun ikke hadde noen bedre barneseng til sin førstefødte. Det taler til vår fantasi – og til vår medlidenhet. Men har vi forstått tegnet? Krybben og barnetDe største kunstnere har valgt stallen og krybben som motiv. Det er neppe tall på alle de …

Julens tegn Les mer »

Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.Rom 12:1 Er det nødvendig å formane kristne mennesker? Er ikke en kristen fri fra lovens tvang? Er vi ikke som kristne Guds frie barn, som ikke skal dømmes etter lovens strenge bud – vi blir jo frelst av bare nåde? Slik er det faktisk noen som spør, og det har visst også vært dem som synes at formaninger ikke hører hjemme i forkynnelsen. Forkynn Kristus, så kommer det kristne liv av seg selv. Slike ord kan en høre. Men slik tenkte ikke Herrens egen apostel, som talte og skrev med autoritet fra Jesus …

Formaningene Les mer »

«Hustavlen» I Det nye testamente finner vi mange praktiske råd og formaninger om forholdene i et hjem. Fra gammelt har en kalt disse formaningene «Hustavlen», og under det navnet er de tatt med i Martin Luthers lille katekisme. Nå vil vi se på det hustavlen sier om foreldre og barn.Guds ord sier: Og dere fedre! Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning (Ef 6:4). Ordet taler om tukt (se også Ordspr 23:13), tanken er altså ikke at barnet selv vokser en harmonisk vekst. Men det blir advart mot strenghet som kan føre til bitterhet og motløshet, med andre ord mot en strenghet som bare fører til det motsatte av det resultat en tok …

Råd for hjemmet Les mer »

Livet med Gud skal leves i den daglige virkelighet der vi bor. Det må da være naturlig å tale om hjemmet først av alt. Hvert menneske er barn av én kvinne og én mann, og barnet vokser normalt opp i et hjem som er bygget av disse to. – Sant nok, det finnes sørgelig mange unntak fra denne regelen. Det finnes ødelagte hjem, foreldreløse barnog hjemløse mennesker. Den sum av nød og ulykke som alle disse representerer, må være en utfordring både for samfunnet og hvert enkelt menneske, så vi gjør hva vi kan for å hjelpe. Men normalt er hjemmet – eller familien – stedet hvor mor og far og barn lever. Vi vil ta for oss noe av …

Hjemmet Les mer »

Den kristne forkynnelse er et budskap. Den er ikke alminnelige betraktninger, tanker om Gud og vårt forhold til ham. Den er et budskap – fra Herren selv. Forkynneren er en budbærer. Budskapet er fra Gud selv. Det er han som har gitt forkynneren både oppdraget og innholdet av det som skal bæres fram. Her taler jeg ut fra den faste overbevisning at Bibelen er Guds Ord, gitt oss av Guds profeter og apostler, som er Guds inspirerte vitner; dette er deres autoritet. Hviler ikke forkynnelsen på denne overbevisning, er den ikke bibelsk.