Carl Fredrik Wisløff

Friedrich Wilhelm Krummacher skrev en gang til sine kristne venner et brev som nok kan ha en sørgelig aktualitet også for mange av oss: «Jeg kjenner mange blant dere som har grepet de viktigste stykker av vår evangeliske lære og med letthet anfører de beste bibelsteder og har et forråd av oppmuntrende trøsteord, av vakre sanger og salmevers. Men etter et år treffer man dem igjen, og de er fremdeles de samme. Etter et par år besøker man dem atter, og man merker ennå ikke den ringeste endring hos dem. Med tiden blir de mere likt et tre laget av menneskehender enn et som står ute i naturen og vokser. Ingen nye grener er kommet fram, og intet løv er …

Rikere liv i Gud Les mer »

Gud er den ene-handlende i sitt forhold til mennesket. Derfor er alt i kristendommen uforskyldt.Det er det guddommelige i kristendommen som er uforskyldt. Det er det som er virket av Gud. For ham er det intet annet som har verdi, enn det han selv har virket. Derfor er det bare det uforskyldte som gjelder. Det uforskyldte er ikke én tone på kristendommens mangestrengede harpe, slik at noen griper den tone, mens andre spiller mest på andre strenger. Tonen om det uforskyldte er grunntonen i det hele. Det er den som bringer strengene i det rette forhold til hverandre og gir spillet harmoni. Så sant det er evangeliets harpe det spilles på, må sangen bli om det uforskyldte. Dette med det …

Uforskyldt Les mer »

For mye folkAv Carl Fr. Wisløff «Da sa Herren til Gideon: Du har for mye folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd. For da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst meg.» Dom 7:2 Det har sikkert aldri hendt at en general har ment at han hadde for stor hær til å møte fienden. Jo flere, og dess bedre, og dess kraftigere utrustning, dess større håp om seier. Slik tenker vi til vanlig. Men dette var ikke noen vanlig krig, for her ville Herren vise sitt folk at det var han som skulle avgjøre kampen. Så fikk Gideon beskjed om at de som var redde, kunne gå hjem. Da …

For mye folk Les mer »

Da Peter sviktet Av Carl Fr. Wisløff «Men Peter satt utenfor på gårdsplassen. Da kom en tjenestepike bort til ham og sa: Også du var med Jesus fra Galilea. Men han nektet så alle hørte det: Jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Mat 26:69 Mens Jesus stod inne i yppersteprestens gård og bekjente at han var Messias, stod Peter utenfor og fornektet ethvert kjennskap til ham. Jesus bekjente seg til oss og til vår sak, mens disippelen fornektet Jesus og ville ikke ha noe med hans sak å gjøre. La oss feste blikket på denne motsetningen. Vi har godt av å se den. For her blir det tydelig hvor ensom Jesus var. Alle hadde forlatt ham i Getsemane. Alle …

Da Peter sviktet Les mer »

Rosenius som sjelesørger (II) Av Carl Fr. Wisløff Som sjelesørger er Carl Olof Rosenius opptatt av å vise bekymrede mennesker at de eier en urokkelig nåde hos Gud: Ved troen på Jesus er jeg Guds barn, og eier en stadig tilgivelse for mine synder. Bekjente synder fordømmer meg ikke. Om jeg kjenner meg sterk eller svak, har jeg samme nåde hos Gud. Mine svingende og sviktende følelser har ingenting å gjøre med grunnen for min stilling som Guds barn. Det er for Jesu skyld Gud elsker meg. Evangeliet til anstøt Dette synspunkt dukker tidlig opp i Rosenius’ produksjon, og gjentas stadig vekk. I 1842 kom artikkelen «Et stykke av anstøtsstenen på Sion». Teksten er Luk 20:18: «Hver den som faller …

Rosenius som sjelesørger (II) Les mer »

Rosenius som sjelesørger Av Carl Fr. Wisløff Da Carl Olof Rosenius døde i 1868, var han kjent over hele Norden som evangelisk predikant og sjelesørger. Hans blad «Pietisten» hadde en utbredelse langt ut over det vanlige for den tid. Det emnet jeg vil si litt om, er vel valgt. Rosenius var sjelesørger. Han var kommet til tro i et miljø hvor personlig sjelesorg var alminnelig praktisert, og han hadde selv fått hjelp av erfarne sjelesørgere. Han ble stadig oppsøkt av mennesker i sjelenød. Emnet er meget omfattende. En kan trygt si at alt Rosenius skrev har et sjelesørgerisk sikte. Hele tiden er tonen personlig, inntrengende, siktet inn på de dypeste lag i personligheten hos den som leser det han har …

Rosenius som sjelesørger Les mer »

Det kristne ekteskapet Av Carl Fr. Wisløff «For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud.» 1. Tessalonikerbrev 4:3ff Det kristne ekteskap har fra første stund av vært en grunnpillar i Herrens menighet. Der hvor mann og hustru lever sammen i tro på Jesus, ber sammen til Gud, og oppdrar sine barn til å be til Jesus – der bor Guds Ånd. Slike hjem er dyrebare i Guds øyne. Alle våre ekstra tiltak og aksjoner til sammen kan ikke bety så mye for Guds rikes sak i verden, som de kristne …

Det kristne ekteskapet Les mer »

Rosenius og verdensrettferdiggjørelsenAv Carl Fr. Wisløff Rosenius var meget langt fra å sympatisere med læren om verdensrettferdiggjørelse. Den gjorde ham dypt betenkt, og ikke en gang hensynet til nære venner kunne få den fredsæle mannen til å bøye av. Det er helt tydelig at det er hans samvittighet, hans kristelige overbevisning, som føler seg dypt urolig ved denne læren. Rosenius var altsåikke enig med dem som lærte verdensrettferdiggjørelse. Men likevel vet vi at det i skriftene hans finnes ett og annet uttrykk som minner om denne læren. Hvordan henger dette sammen? Er det en indre motsigelse hos ham, er det slik å forstå at verdensrettferdiggjørelses-læren ligger latent i hans skrifter? I virkeligheten er forholdet ikke vanskelig å forstå. Vi må …

Rosenius og verdensrettferdiggjørelsen Les mer »

Rosenius og verdensrettferdiggjørelse (II) Av Carl Fr. Wisløff I 1843 var Rosenius i Finland for å bli kjent med den gamle leserhøvdingen Paavo Ruotsalainen. Det møtet ble ikke til glede for noen av dem, de passet ikke godt sammen. Rosenius syntes at Paavo var lovisk i sitt syn på nåden og troen, men altfor fri i sin livsførsel. Paavo på sin side kunne heller ikke med Rosenius, som han syntes var en nokså overfladisk herre. Det er nok grunn til å tro at de to særpregede menn misforsto hverandre en smule. Men om det bekjentskapet ble en skuffelse, så traff Rosenius en mann som han til å begynne med hadde svært stor sympati for. Det var den finske presten Fredrik …

Rosenius og verdensrettferdiggjørelse (II) Les mer »

Rosenius og verdensrettferdiggjørelse Av Carl Fr. Wisløff Lærte Rosenius at folk ligger i helvete med tilgitte synder? Rasjonalisme I starten av 1800-tallet var det åndelige liv i Sverige stort sett preget av to retninger. På den ene siden stod opplysningstidens menn. De rasjonalistiske prester prekte, som i Norge, mest dyd og moral, og manglet evne til å føre mennesker til levende kristentro. Gammel-pietisme De troende kretser i landet stod mest under innflytelse av gammel-pietistiske forkynnere. Deres kristendom var alvorlig og streng. Den hadde mye å si om hvor nødvendig det var med en grundig og sann omvendelse, og den talte detaljert og inngående om alle ledd i saliggjørelsens orden og om kjennetegnene på en levende tro. Forkynnelsen om frelsen i …

Rosenius og verdensrettferdiggjørelse Les mer »