Et sant spotteord
Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. (Matt 27:42)
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.» Gal 3:13
«Hvordan skulle en mann kunne ha rett mot Gud? Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunne han ikke svare ham ett til tusen. Vis som han er av hjerte og veldig i styrke – hvem trosset ham og kom vel fra det.» Job 9:2-4
«Men det skal ikke alltid være mørke i det land hvor det nå er trengsel. Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og Naftalis land, men i framtiden skal han føre ære over det – over veien ved havet, landet på den andre siden av Jordan, hedning-enes Galilea. Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle.» Jes 9:1-2
«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5 Det er for våre synders skyld at Jesus tar all pine på seg. Han er såret, egentlig «gjennomboret». Han er knust, slik som man knuser druer i en vinpresse. Begge ordene sikter ikke bare til den smerte han led mens han ennå levde, men til selve døden. Sterkere uttrykk for en rå og brutal død kan ikke noe språk oppvise. Og den død han lider er en straff. Straffen over menneskenes synd blir av Gud lagt på ham. De mange synders skyld legges på ham, den ene; og det …
Herren ønsker å møte det syndige folk. Han vil de skal «gå i rette med ham» og legge sin sak åpent fram – selv om de kun har urett og overtredelser å bringe. Ved en slik åpen og ærlig «rettergang» med Gud vil han møte dem, ikke med vrede, straff og dom, men med syndsforlatelsens nåde. Herren vet at folkets synd er stor. Men allikevel innbyr han dem. Han sammenligner synden med purpur og skarlagen, og rettferdigheten med snø og hvit ull. Også ellers i Skriften brukes de samme sammenligninger. Babylon, «den store skjøge», er kledd i purpur og skarlagen (Åp 17:4), mens de helliges drakt er skinnende hvit (Åp 19:8). Purpur og skarlagen har den dyprøde eller ildrøde farge. …
«Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» Åp 7:9-10 Det er neppe noen forestilling om himmelen som er oss mer kjær og kjent enn denne. Kan hende det vakre bilde av den store hvite flokk, det som henger i så mange hjem (og som var vanlig i Norge da dette ble skrevet i 1939. Red.anm.), gjør sitt til at det er lett for oss å se denne hvite …
«Se derfor Guds godhet og strenghet!» Rom 11:22 Guds godhet og strenghet, begge deler vil apostelen at vi skal se. Ellers forstår vi ikke Gud, og kjenner ham ikke. Det er ellers slik at vi har lettest for å få øye på den ene side av Guds vesen. Noen ser bare Guds strenghet. De synes Gud er så hard. Ikke forstår de den måten Gud styrer livet deres på. Livet er så fullt av gåter, hvorfor skal så mye mislykkes for meg bestandig? Hvorfor skal jeg gjennomgå all denne sykdom? Andre har det så mye lettere, hvorfor skal alt dette tunge ramme akkurat meg? Spørsmålene er mange og vanskelige. Gud er hellig kjærlighet. Ingen, absolutt ingen av oss er i …
Ordet katekisme betyr barnelærdom. Gjennom mange slektledd har alle skolebarn og konfirmanter måttet lære budene utenat og likeså Luthers forklaring. Vel har det for mange vært et pugg og et slit, men så har de også kunnet gå ut i livet med kunnskapen om hva det er som er Guds hellige vilje. De store folkevekkelsene fra siste halvdel av 1800-tallet og ut i 1900-tallet ville vært utenkelige om ikke folk hadde hatt kjennskap til de grunnleggende sannheter i den kristne tro. Gjennom vekkelse har disse kunnskaper ført fram til levende tro. Uten loven får en heller ikke bruk for evangeliet. Om katekismen hørte med til barnelærdommen, ble man i voksen alder langt fra ferdig med den. Hvem kan vel noen …
Det fatale hendte en gang i Israels historie at lovboken ble borte (2Kong 22; 2Krøn 34). Det skjedde underlig nok i selve templet. Ikke ble den stjålet og ikke ødelagt av brann. Den ble simpelthen somlet bort. Man hadde ikke lenger bruk for den, ikke ble den lest og ikke ble folket undervist i den. Den forsvant ganske stille og ingen spurte etter den. Man merket ikke engang at den var borte. Imens snek fremmed gudsdyrkelse seg inn. Da kom den åtteårige Josias på tronen. 16 år gammel begynte han å søke Israels Gud – da han var 24 tok han fatt på å restaurere templet som var ved å forfalle. Da skjer det en dag at man overraskende kommer …